Det er sagt om Leonardo da Vinci at gjennom ham framstod hele renessansen i en person. Han var italiener og levde på 1400-tallet. Som ung kom han til Firenze. Med utålmodig iver kastet han seg over alle kunstens, kulturens og vitenskapens felter. Han studerte naturen, fra fosteret i morens liv til plantefiber og blomsterblad. Han gjorde flere vitenskaplige eksperimenter og forsøkte seg som oppfinner.

Han ble regnet som et universalgeni: Han var maler, bildehogger, dikter, musiker, arkitekt, naturforsker og matematiker. Men framfor alt var Leonardo opptatt av å studere mennesket. Hans mange skisser og malerier forteller om en dyp følelse for menneskets personlighet og skjønnhet. I antikken var det vanlig å framstille mennesket nakent i kunsten. Det ble sett på som naturlig å studere den nakne menneskekroppens skjønnhet. Det var for eksempel vanlig at de som deltok i idrettskonkurranser, var nakne.

I århundrene som fulgte, forandret dette seg. Menneskekroppen ble framstilt med klær; nakenhet passet seg ikke. I renessansen ble antikkens tanker levende, og mange kunstnere framstilte nakne mennesker igjen. Det var uttrykk for det nye menneskesynet. Mennesket hadde ikke noe å skamme seg over; det var et uavhengig vesen som ble oppfattet ut fra seg selv. I Leonardos malerier framstod mennesket med karakter og personlighet. I maleriet av Mona Lisa med det gåtefulle smilet skapte Leonardo det mest berømte portrettet i malerkunstens historie.