Den store allmektige Napoleon Bonaparte kommer ridenes bortover stien på hans hvite hest. Selv om mannen så vidt er over 150 cm, ser han stor og praktfull ut i den lange sorte kappen sin. Hesten er veltrent og legger seg ned sånn at Napoleons føtter når ned til bakken. Napoleon og setter seg ved siden av meg på benken jeg sitter. Vi håndhilser, han tar seg en stor og varm slurk av kokosnøtt melken sin mens han gjør seg klar til å fortelle meg om noe han helt sikkert både har gledet og gruet seg til. Hans massive suksess og hvordan han til slutt møtte sitt nederlag og alt gikk tapt.

Vi sitter på en benk nede ved stranda under et stort palmetre i St. Helena. Napoleon ser ikke særlig glad ut der han sitter. Han er helt stiv i blikket. Det ser ikke ut som at han trives her i St. Helena, vi sitter helt stille og hører på summingen til en honningbie, suset av bølger slår inn mot land. Denne øya er rene paradis!  Napoleon kremter, jeg hadde helst sett for meg denne samtalen på en café i Paris, men som du kanskje vet har jeg utreiseforbud. Vel, det skader ikke meg å slappe av her i varmen, svarer jeg og fniser litt for meg selv.

Hvordan var det å vokse opp på Korsika?

Vi hadde det bedre enn mange andre på Korsika. Foreldrene mine het Carlo og Letiza. Moren min oppdro meg til å bli en bestemt og målrettet person. Noe hun klarte ganske bra. Jeg hadde 12 søsken, men kun 7 av dem vokste opp. Da jeg ble ti år var det endelig min tur til å studere. Jeg startet på en religiøs skole og var veldig flink i matematikk, men etter kort tid ble jeg overført til et militært akademi, jeg gikk der i 5 år. 

Når jeg spør han hvordan det var å gå på skole i Frankrike, får han et trist drag over ansiktet.

I starten var det ikke så lett siden jeg kunne ikke så mye fransk, de mobbet meg på grunn av aksenten min, men også på grunn av høyden min, du skjønner jeg har alltid vært liten, sier han og sukker. Etter flere år med trening var jeg til slutt en av de beste når det gjaldt krigstaktikk. I 1784 var jeg klar for å starte på krigsskolen i Paris, etter 1 år hadde jeg blitt løytnant i artilleriet. Noe jeg var veldig stolt over.

Napoleons første erobringer

I 1793 var det sjansen min til å vise at jeg kunne krige. Jeg fikk i oppdrag å ta over byen Toulon fra den engelske hæren, det endte utmerket. Når jeg kom tilbake til Paris var det en konflikt mellom politikerne. De i Velferdskomiteen var uenig med Robespierre og han ble da henrettet. Det var ingen som styrte landet. Opprørere prøvde å knekke den nye republikken. Jeg fikk ordre om å rydde opp, og skjøt med kanoner mot opprørerne. Da jeg ble 27 år fikk karrieren min enda en opptur, jeg ble sjef for den franske hæren.

På spørsmål om hva dette betydde for Napoleon, får han et bredt smil om munnen.

Det betydde at jeg fikk større makt, og kunne starte flere kriger, det er jeg veldig fornøyd med. Direktoriet som tok over etter Robespierre, var enda et svakt styre. Og det var en veldig bra mulighet for meg til å bli størst. Desto flere kriger jeg vant desto mektigere ble jeg og i 1799 var jeg den største herskeren i Europa, ingen ville møte meg i krig for å si det rett ut! Jeg fikk hjelp av hæren til å begå statskupp. Direktoriet var ikke sterkt, så det var lett å ta over makta i Frankrike. Mange folk har i etterkant misforstått mine tanker. Jeg sloss for å lage et stort og mektig Frankrike. Jeg skjønner at folk syns jeg var litt maktgal, men det var jeg bare for å kunne gjøre Frankrike større og bedre.

Hvordan var turen over Alpene?

Han trekker kappen litt tettere rundt seg før han forteller.

Jeg og hæren min på over 40000 menn, slet seg gjennom den intense kulda. Vi bar på tungt utstyr mens vi gikk til fots over de store, majestetiske fjellene. Det er noe av det verste jeg har vært med på! Det kom som en overraskelse for de Østeriske troppene. Vi vant slaget og Østerrikerne måtte gi fra seg et landområde vest for elva Rhinen.

Russland Fiaskoen

Kan du forklare hva som egentlig skjedde under invasjonen av Russland?

Som du sikkert vet så prøvde jeg og tsar Aleksander å komme til enighet om hvordan vi skulle knekke Storbritannia. Planen var å stenge all havs transport for britiske skip og varer siden det var noe av det viktigste for britene. Tsar Aleksander ville ikke gå med på det og jeg ble rimelig irritert på han siden han ikke tok det seriøst. Sommeren 1812 angrep jeg og hæren min Russland. Russerne møtte opp med ganske lite motstand, siden vi var i så stort flertall trakk de tåpelige russerne seg tilbake. Selv om russerne var få så var de smarte. Mens de trakk tilbake brant de ned alt vi hadde kunne få bruk for. det var en helt syk strategi, i alle årene jeg har drevet med krig har jeg har aldri vært borti noe lignende. Når vi nådde frem til Moskva var soldatene mine ble kalde, syke, og utmattet. Alle byene vi møtte var øde og noen stod fortsatt i brann. Vi ble nesten lammet av kulda og det ble ikke noe bedre av at russerne angrep oss innimellom når vi minst forventet det. Over en halv million av mennene mine døde, det var mitt verste tap hittil.

Urettferdige lag i slaget ved Leipzig

Jeg husker det som om det var i går, høsten kom tidlig til Leipzig og vi sloss på de kalde, tåkelagte markene. Mange av Europas land, fiender eller ikke fiender samarbeidet for å ikke miste makten sin. På den tiden var jeg så stor at jeg holdt på å ta over hele Europa. Motstanderne var i klart overtall, men jeg og mine godt trente soldater sloss tappert. De presset oss tilbake mot Paris og til slutt måtte vi gi opp. Jeg ble sendt i eksil til en øy med navn Elba like utenfor Italia.

En gang keiser, alltid keiser

Hvordan rømte du fra Elba?

Jeg regjerte på Elba, men det var ikke nok for meg. Jeg var tross alt bitte litt maktgal og ville tilbake til Frankrike og bli keiser igjen. Jeg sendte et brev til general Douot hvor jeg skrev at han skulle sende et skip fra Frankrike til Elba med mat, men male det som et engelsk skip. De britiske vaktene patruljerte rundt øya og fulgte med for å forhindre at jeg fikk rømt. vaktene trodde at det var britiske menn som kom seilenes mot land, og jeg snek meg inn i skipet. Et par timer senere var kursen satt mot Frankrike igjen. Det tok meg 299 dager å fullføre planen min. 3 uker senere red jeg inn i Paris og tok over makta igjen.