Napoleon Bonaparte ble født 15. august 1769 på Korsika i Frankrike. Hans døpenavn navn var Napoleone di Buonaparte, som stod til han ble rundt 20 år, og hans foreldrene var Carlo Buonaparte og Letiza Ramolino. I familien var han 1 av 13 barn, andrefødte sønn, hvor 8 av de 13 barna overlevde. Faren ble valgt til Korsikas representant i 1777 og moren til Napoleon stod derfor for hans oppdragelse.

På grunn av hans mer velstående familie, fikk Napoleon en bedre mulighet til å studere enn en gjennomsnittlig franskmann. Han begynte å studere på en religiøs skole januar 1779, og i mai samme år ble han overført til et militært akademi hvor han ble ferdig i 1784. Han gikk videre på en krigsskole i Paris i 1 år, hvor han videre ble sekondløytant i et kongelig arteilleriregiment.

Den franske revolusjonen brøt ut i 1789. Hæren ble brukt til å slå ned indre uro og var blitt en selvstendig makt av den grunn. Den ledende makten i landet var direktoriet, som var 5 direktører. Napoleon vendte tilbaketil Korsika etter å ha vært i Paris, og her brøt det ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Napoleon interesserte seg i revolusjonen som han støttet, og fikk rang som oberstløytnant. I juli 1992 reiste han til Paris hvor han klarte å overbevise de militære myndighetene til å stemme han frem som kaptein. Da han reiste tilbake til Korsika igjen, kom han og familien i konflikter som førte til at de flyktet over til Frankrikes fastland juni 1793.

14. januar 1794 ble Napoleon den yngste generalen i Frankrike etter å ha kjempet den franske havnebyen Toulon fri fra rojalistene og de britiske styrkene som støttet dem. Det var bror til revolusjonslederen Maximilien Robespierre, Augustin Robespierre, som rapporterte til Paris om Napoleons bragder.

Etter at Robespierre ble styrtet i juli 1794, ble Bonaparte satt i arrest i Nice for tilknytning til brødrene. Her ble han løslatt i løpet av to uker.

I mars 1796 giftet han seg med Joséphine Beauharnais. Denne damen kom fra en velstående familie, og hadde gode forbindelser. Napoleon overtok derfor i april kommandoen over den franske armeen som skulle angripe italienske stillinger i sammenheng med Franrikes krig mot Østerriket. Motstanderene måtte gi seg fort etter angrepet og sluttet fred. I videre slag beseiret franskmennene under styring av Napoleon over østerrikerne, og i 1797 måtte Østerriket se seg tapt. De måtte derfor gi fra seg erobrede deler av Italia.

Napoleon vendte dermed tilbake til Paris, hvor han utførte et statskupp som førte til en ny styreform i landet og med han som leder. Direktoratet var lite populært i Frankrike, så Napoleons kupp ble hilset med glede blant mange. Det ble opprettet et konsulat med tre konsuler hvor Napoleon ble førstekonsul. Frankrike ble dermed nærmest en diktatur under Napoleon, men det varførst i 1804 han lot seg utrope til keiser i landet under navnet Napoleon 1.Da han kom til makten hadde ikke Frankrike et samlet lovverk, men selvstendige spesialdomstoler som dømte ut i fra 360 forskjellige lovbøker. Napoleon laget dermed et sivilrettslig lovverk som skulle gjelde hele landet. Dette lovverket ble kalt Code Napoleon, og innehold juridiske rammer for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilmisse, familierett, og lov om arv. Alle borgere fikk like rettigheter om man ser bort fra kvinnene. Det franske skolesystemet ble også reorganisert. Universiteter, høyskoler og videregående skoler ble grunnlagt, og alle skolene i landet skulle være gratis slik at hele befolkningen skulle få skolegang. Andre tiltak som Napoleon gjorde var å regulere brødpriser slik at folket ikke skulle sulte, han satte i gang massevaksinering mot kopper, religionsfrihet ble innført, og flere sykehus og barnehjem ble bygd, og nye skatteregler ble innført. Disse tiltakene førte til at statens økonomi kom på fote igjen etter noen harde år.

I årene 1800-1807 utførte Napoleon en rekke felttog mot nabolandene, også kalt “Napoleonskrigene”. Konfliktene dreide seg om maktbalanse i Europa, og kontroll over den voksende handelen. Mens britene stod som sterkeste makt til sjøs etter slaget ved Trafalgar lang sørkysten i Spania i 1805, sikret franskmennene seg herredømme på kontinentet. Det var i 1810-1811 Frankrikes stormakt var på det største. Da omfattet denne stormakten Belgia, Nederland, Lyxemburd, Tyskland, Italia og Spania. I tilleg kom de allierte: Østerriket, Preussen, Russland, Danmark-Norge og Sverige. Storbritannia stod igjen som eneste rival.

Et katastrofalt felttog til Russland ressulterte nederlaget for Napoleon. Han startet felttoget på rundt 600 000 mann i juni 1812, og returnerte med 10 000 19. oktober samme år. Det var kulde og sult som tok knekken på de franske mennene, samtidig som Russland stadig unngikk slagene deres. Etter det mislykkede felttoget, samlet det seg rivaler mot Frankrike. Russland, Storbritannia, Østerriket, Preussen og Sverige samlet seg som fiender. Etter enda et nederlag ved Leipzig et år etter felttoget til Russland, trakk Napoleon seg tilbake til Frankrike.  

Franskemennene gikk lei av deres blodige leder, og Napoleon overga seg derfor 4. april 1814. Ludvid den XVIII overtok kronen, mens Napoleon reiste til den italienske øye Elba som retrettsted. 1 år senere ble han informert om misnøye rettet mot Ludvig. Napoleon dro derfor tilbake til Frankrike. Her sluttet troppene seg til ham, og han utførte et nytt statskupp. Med den nye hæren sin ville Napoleon igjen vinne makt over Europa, men tapet mot i Belgia juni 1815 satte en stopper for ham. Nok en gang ble Napoleon satt av kronen, og ble denne gang satt i fangenskap på øya St. Helena hvor han levde sine siste dager. 5. mai 1821 døde han.

Følgene etter Napoleons ledelse i Europa går først og fremst ut på det politiske. Mange land i Europa så på det som veldig viktig med å ha maktbalanse i landet sitt. De støttet mer opp mot liberalisme som går ut på individets rettigheter, og skyver det gamle regimet under matta. De ville rett og slett kvitte seg med en allmektig konge eller et allmektig statsråd. Disse tankene skulle også sette en stopper for nye revolusjoner. For å hindre at Frankrike skulle få makt igjen, gikk de viktigste statene i Europa sammen under den såkalte Wienkongressen i 1814/1815. Preusse, Russland, Østerriket og Storbritannia etablerte en maktbalanse som varte i 100 år hvor de fordelte Europa mellom dem. De inngikk også et samarbeid med Frankrike som skulle skape en politisk inndeling hvor de kunne holde hverandre i likevekt og stabilitet.

Nasjonalismen blomstret også etter Napoleons fall. Da de ulike statene var under ledelse av Napoleon, ble de nektet å ta i bruk nasjonens individuelle kultur. Dette skapte stor misnøye, så da de ble “fri” vokste nasjonalismen frem som aldri før.

Kilder

- http://no.wikipedia.org/wiki/Napol%C3%A9on_Bonaparte

- http://snl.no/Napoleon_1

- http://en.wikipedia.org/wiki/Napoleon