Sigbjørn Obstfelder ble født 1866 i Stavanger. Faren drev et lite bakeri, og det var harde kår. Moren døde da Obstfelder var 14 år gammel. I 1884 begynte Obstfelder å studere litteratur og språk på universitetet i Kristiania, han trivdes ikke der, og tok heller aldri eksamen der. I 1890 dro han til Amerika, men heller ikke der fikk han sjelero. Trøsten i den tiden ble musikken, han begynte å spille fiolin og hadde tanker om å bli komponist. Obstfelder ble ofte kalt for norges første modernist. Han var en dikter som fornyet lyrikken ved blant annet å ta i bruk mye virkemidler. Obstfelder ble modernist fordi han skildret det moderne mennesket. Han brukte mye mer virkemidler som angst og ensomhetsfølelser enn det som hadde vært vanelig før. Hans liv var preget av rastløshet og uro. Sinnstemningen hans skiftet ofte fra livsglede til dyp fortvilelse.

Sigbjørn Obstfelder døde i 1900 av tuberkulose i København, bare 34 år gammel.

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

Diktet ”jeg ser” er Obstfelder mest kjente dikt. Ensomhet, fremmedfølelse, angst og uro preger stemningen i diktet. Han føler seg fremmed og fortvilelsen og angsten skaper en uhyggelig stemning.