På en liten gård i Vinje - høyt oppe i lia over Vinjevatnet med utsikt over hele skogen - bodde Tarjei Vesaas sammen med familien sin. Han ble født 20. august i 1897, og siden han var odelsgutt, måtte han tidlig hjelpe til med gårdsarbeidet. Men Tarjei hadde andre planer i tankene enn jord og odel.

 

Foreldrene ville jo at han skulle bli bonde og ta over gården. Men de skjønte fort at han hadde en stor lidenskap for skriving, og de godtok etter hvert yrkesvalget hans. Han slet med skyldfølelse ovenfor faren og familien igjennom hele livet pga dette.

 

Som ung hold han seg mest for seg selv og var ofte ensom. Han ville sjelden være med å leke sammen med de andre barna på skolen. Han leste heller en masse bøker og gikk ofte lange turer alene i naturen.

 

Han ble ofte avvist i løpet av ungdomstiden, og hadde perioder med selvmordstanker. Men når de fikk oppgaver på skolen om å skrive noveller, lyste han opp. Vesaas skriver selv at de andre elevene trodde det var moren hans som skrev stilene for han.

 

 Faren til Tarjei var ikke så snill mot barna sine, og ga dem sjelden noen positive ord eller oppmerksomhet. - Noe som fikk Tarjei til å føle at han manglet nærhet og kjærlighet. Dette kommer senere tydelig fram i tekstene hans.

 

Han begynte først å skrive seriøse tekster da han startet på folkehøyskole på Voss. Vesaas fulgte nøye med i moderne litteratur, han regnes kanskje i dag som en av Norges fremste modernister.

 

I 1934 giftet han seg med forfatteren Halldis Moren Vesaas, og sammen fikk de to barn. De flyttet senere til en gård på Midtbø i Vinje, ikke så langt unna der hvor han vokste opp. Der bodde de resten av livet, og Halldis ble en stor forfatter som ham selv.

 

Han prøvde å gi ut ”Ein bok om Finn” i 1919, men den ble avslått et år senere. Men tre år etter debuterte han i 1923 med romanen ”Menneskebonn”, og etter dette kom det omtrent en ny bok hvert år.

 

Tarjei skriver mye om ensomhet, og han er spesielt flink til å skildre livet om hvordan det er å være annerledes eller føle seg utenfor. Han er også flink til å beskrive lengsel og kjærlighet. Noe av det han var mest kjent for, var å eksperimentere med virkemidler og fornye skrivemåten. Boka Kimen kom ut i 1940, og det var her han hadde sitt første forsøk på å fornye formen.

 

Man kan se mange likheter i persongalleriet i bøkene hans. Som regel skriver han om enkeltpersoner som er på leting etter sin plass i verden. Han skriver ofte om personer som er i en vanskelig livssituasjon. Personen er langt nede, men de finner som regel en vei ut. Kontrasten mellom godt og vondt - lys og mørke - er de store kontrastene forfatteren bruker.

 

Han har skrevet i alt 22 romaner, 5 tekst - og novellesamlinger og mange dikt. En av de mest kjente bøkene han skrev kom ut i 1957 og heter ”Fuglane”. Den ble utgitt av Den Norske Bokklubben og står nok i bokhyllene i mange tusen hjem. Der skildrer hans også naturen og skogen, og rugdefuglene som lever i traktene der han bor. Is-Slottet er blitt et kjent teaterstykke laget etter boken han ga ut i 1963. Dette stykke har gått på flere teaterscener rundt i Norge.

 

Han fikk tildelt Nordisk Råds Litteraturpris i 1964. Vesaas skrev sin siste bok ”Liv ved straumen” før han døde den 15. mars 1970.

 

Hans kone Halldis levde flere tiår etter hans død.