Havet lyser i ditt fjes med kontraster på hundre

Du ser deg utover, og begynner å undre

Havet som speiler deg, og demper ditt fall

Vi ser opp til himmelen som hjelper ditt kall

Havet er omme, blott opp mot himmelen

Dop deg og føl all den svimmelheten

Hva kan vel havet det skjønne, forstå

Den kan vite mer enn alt enn himmelen blå

Havet O’ skjønne, du vet hva du gjør

Du visste det ikke, og heller ikke spør

Vi skjønner nå hvordan, hvorfor og hvem.

Men hva, det får vente, nå drar vi hjem.