Hun lå der våken. Treet i hagen kastet en mørk, lang skygge inn igjennom vinduet og ned på gulvet på rommet. Vinden ulte idet den streifet hushjørnet. Den hørtes så sørgelig ut. Som gråt. Den minnet henne om han. Det som skulle bli så perfekt, men aldri ble det. Å Gud, som hun hatet ham!

Hun lå ofte og tenkte. Tenkte og gråt. Naturen gråt med henne. Sammen gråt de over det hun en gang hadde, men som ble ødelagt bare ved noen få ord.

Sammen var de perfekte. Folk misunte dem da de gikk hånd i hånd i parken. De sommerfriske fargene kledde dem og fuglesangen gjorde det hele harmonisk. De var virkelig noe å legge øynene på. De hadde det som skulle til. Det mente alle, det mente hun. Hun var forelsket og frydet seg. Hun strålte da han sendte henne varme blikk. De hadde det fint sammen. De var glade i hverandre. For henne var det han som var i fokus, han betydde alt.

Men han hadde en hemmelighet. Han hadde sittet ved den lenge. Han visste noe få andre visste. En hemmelighet som ikke kunne skjules. Hemmeligheten ville knuse henne. Hemmeligheten var ond.

Hun hadde ikke visst, hadde ikke noen anelse om hva det var. Det hadde ikke vært noe galt. Alt hadde vært bra. Trodde hun.

Men da ordene kom var de så åpenlyse. Var som de hadde vært der hele tiden, hun hadde bare ikke sett dem. Hun kunne se tilbake og oppdage hvordan alt klaffet. Se på hvor dum og naiv hun hadde vært.

Hvorfor hadde hun ikke merket noe de gangene han var sen? Hva hadde fått henne til å overse det? Hvordan kunne det ha seg at han kunne gjøre henne så blind? Hvorfor kunne gud tillate en person å ha slik makt over en annen? Hvordan kunne han?

Disse spørsmålene svirret ofte oppe i hodet hennes. Og hun ventet ikke svar. Det var spørsmål hun aldri ville få svar på, spørsmål det ikke fantes svar på.

Hun bare lå der. Tårene trillet fortsatt. Øynene var trette. Hun sovnet snart. Tankene forsvant fra hodet hennes, en etter en. Men en tanke hadde brent seg fast. Å Gud, som hun hatet ham!