Det gjør så vondt, det gjør vondt helt inn til hjertet når man vet at man blir ledd av og ikke med. Dette er noe veldig alvorlig som kan føre til store depresjoner, angst og noe så tragisk som selvmord. Det er rett og slett mobbing. Personene som gjør dette kan umulig ha det godt med seg selv, for de må rakke ned på andre for å vise seg frem og få oppmerksomhet.

Dette er et stort problem, mobbing ødelegger en person. Det spiser opp hjertet til personen og etterlater seg et stort tomt rom. Det eneste de vil er å passe inn. Å få respons når de sier noe og prøver å være morsomme. De vil slippe å bli ømme i ansiktet etter å ha grått seg i søvne.

De ønsker å bli akseptert og slippe unødvendig lange blikk og frekke kommentarer. Og det må ikke være kommentarer heller, man kan være frekk uten å slenge med leppa. Mye handler om blikk. Det sies at et blikk sier mer enn tusen ord. Og det er nok sant, for blikk kan såre mer enn kommentarer. Tenk deg at du kommer inn i et klasserom, og i det alle ser deg, stirrer de på deg, hever øyenbrynene og rynker på pannen. Ofte stiller de seg med ryggen til og begynner å fnise. Det er ikke særlig koselig å bli møtt på den måten.

Familien går det også utover. Hver dag de står opp håper de at dette vil ta slutt. De ber til Gud og spør:” hvorfor måtte dette skje akkurat vår datter? Hva har vi gjort galt?” De er hjelpeløse, akkurat som en maur som skal kjempe mot en bjørn. Det er ingenting de kan gjøre, de må bare være vitner til at barnet deres kommer gråtende hjem fra skolen, dag etter dag. Det tar aldri slutt. De tror de er gode foreldre når de sniker seg inn på rommet og tar dagboka. Håpet om å finne et eneste positivt ord får dem til å gjøre det. Men tårene kommer raskt idet de begynner å lese: ” Kjære Dagbok. Dette er nok slutten for meg. Jeg orker ikke mer, jeg har ikke mer tårevæske igjen. Dette går ikke. Da jeg dro på skolen i dag var jeg rak i ryggen, sola skinte og jeg tenkte at ingenting kunne ødelegge denne dagen for meg. Men i det jeg kommer inn døra til klasserommet skjønner jeg at ingenting er annerledes i dag. Det er de samme kommentarene og den samme latteren jeg hører hver dag. Skjønner de ikke at det de gjør er galt? Eier de ikke medfølelse?

Følelsen av å bli stengt ute, sitte alene og få blikk, det går ikke an å beskrive det. Det er bare så utrolig vondt, jeg kjenner det i hele kroppen, det er smerte. All smerten fra hjertet sprer seg ut i hele kroppen, helt ut til tærne. Jeg ville heller brent i helvete enn å kjenne denne smerten.

Dette er nok noe mange kjenner seg igjen i, tenk deg at dette er hverdagskost for noen hjelpeløse ungdommer som har et eneste ønske, og det er å passe inn. Å kunne glede seg til skolen og bli møtt med et smil. Det blir en evig, ond og vond sirkel. De bruker en hel dag på å samle seg og forbrede seg til neste dag med blikk og kommentarer. Og når de går på skolen dagen etter brytes det de har bygget opp ned. Sirkelen er ondartet og det er omtrent umulig å komme seg ut av den. Det er nok av vanskelige ting man må møte i hverdagen, blikk og stygge kommentarer er unødvendig. Å være ungdom er et stort nok problem fra før av. Man må tenke på skolen, venner, kjærester og hvordan man ser ut. Og når mobbing kommer på toppen av dette, er det ikke rart at noen rett og slett får nok.

Hvorfor blir ikke dette gjort noe med? Vi hører ikke så mye om det på nyhetene, men det skjer. Det skjer mange tragiske selvmord som egentlig kunne vært unngått. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Og dette av en grunn: idioter som ikke kan trekke til seg øynene og holde meningene sine for seg selv. De vet ikke hva dette fører meg seg engang. Er det virkelig nødvendig at noen skal drepe seg selv, for at de skal forstå at de har gjort noe galt? Nei, det er det ikke! Og det er her samfunnet må ta i et tak. Løfte rumpene sine opp av kontorstolene og begynne å hjelpe ungdom. Gå ut til ungdommen og spørre hvordan de egentlig har det. De må ha psykologer som kan det de driver med. Ikke psykologer som virker som de egentlig ikke bryr seg, de som får deg til å føle deg verre. For det finnes mange dårlige psykologer i landet, de har bra utdanning, men de klarer ikke å få ungdommer til å føle seg bedre. Og det hjelper ikke uansett hvor mange timer man prater med psykologer, hvis de ikke klarer å hjelpe. Da graver man seg bare enda dypere ned i problemene.

Men hva med de som slenger med leppa, de som fniser og sender stygge blikk? De som må ødelegge andre for å fremme seg selv, de har nok ikke bra selvtillit. Ofte har mobbere det veldig vanskelig de også. De har det kanskje ikke så bra hjemme, de har vanskelig for å være hyggelig mot andre folk eller de kan være i feil miljø hvor de er vant til å være frekke mot hverandre. Det er ikke synd på dem, med tanke på hva de gjør og hvordan de ødelegger andre mennesker. Men de har det ikke så lett de heller, og det er ofte en grunn til at de er sånn. Derfor burde samfunnet hjelpe dem også. Hjelpe dem til å styre seg så de ikke slenger med leppa og sier sårende kommentarer.

Vi kan være enige om at stygge kommentarer, fnising og stygge blikk ikke er greit. Det går hardt utover selve personen som folk plager, det går ut over familien til personen som blir plaget og det kommer ingenting godt ut av det. Det kan ødelegge selvtillit, selvfølelse og det som er. Samfunnet burde bry seg mer fordi dette kan få fatale konsekvenser. Det burde tilbys profesjonell hjelp til personen som blir plaget og personen som plager. Alle fortjener å glede seg til neste dag, glede seg til skolen og å ha det bra. Ingen fortjener å bli mobbet.