Vi befinner oss på metroen i Paris. Den er stappfull. Vi har forvillet oss helt i det forvirrende metrosystemet under den store byen. Endelig har vi kommet på riktig tog. En mann spiller trommer. Langt bort i den andre enden hører vi trekkspillmusikk. Hvite, svarte, vi står og sitter tett klynget sammen.
Helt til vi får beskjed om at alle må ut.
Vi barna skjønner ingenting, men følger med alle de andre. Etterpå får vi vite at det var en bombetrussel. Først var jeg sjokkert. Jeg hadde ikke tenkt over at noe sånt kunne skje oss. Heldigvis gikk det bra –
denne gangen.
Sånne ting skjer aldri i Norge. Men det skjer i utlandet hele tiden.
Alle de andre passasjerene på metroen gikk rolig ut som om de var vant til det. Dette var noe som skjedde stadig vekk.
Sannheten er at hver gang vi er i utlandet, utsetter vi oss selv for livsfare.
Likevel oppsøker vi andre land igjen.
Gang på gang.
Hva er det som driver oss?

 

«Reis ikke for å komme frem, men for å reise»
sier Johann Wolfgang von Goethe.

 

Det finnes mange måter å reise på. Det mest behagelige er vel kanskje å fly. Men man kan også ta båt, buss, tog eller bil.
Hvis du velger det siste alternativet, må du nødvendigvis også tåle å høre på «Barbiehits» under hele turen og få chipssmuler i baksetet – i hvert fall hvis du har mindre søsken.
Von Goethe var sikkert en fornuftig mann, men jeg er fullstendig uenig.
Reisen er slitsom, uansett hvordan du reiser.

 

«Å reise er å leve.»

 

Det er et sitat fra H.C. Andersen.
Det er så mange steder å se, så mye å oppleve.
Verden er vid, veiene er mange.

 

Personlig elsker jeg å besøke nye steder. Jeg har vært i mange land, og drømmer om å reise til flere.
Gå i pyramidene og ri på kameler i Egypt, gå på den kinesiske mur, kaste en mynt i Trevifontenen i Roma, ri på en elefant i Thailand, stå på ski i Himalaya, ligge på de solfylte strendene på Hawaii…
Jeg kunne holdt på sånn i evigheter.
Når du befinner deg i Paris, er det jo selvsagt at du må oppleve Eiffeltårnet, Triumfbuen og Notre Dame. Men Eurodisney er jo noe helt for seg selv.
Det første som slo meg, var at det var stort og folksomt, og utrolig mye kulere enn Tusenfryd.
Med «Disney» tenker du gjerne «barnslig», men det var absolutt for både store og små. Det var som om vi kom inn i en egen verden, et eventyrland, der alle lever lykkelig i alle sine dager.
Det skjedde så mye der, og det gikk ikke et øyeblikk uten at vi hadde det gøy.
Vi sto timevis i køer i varmen og kjørte berg-og-dal-baner til vi spydde..
For hva?
Det var en helt magisk opplevelse.

 

Men hvorfor er vi i Norden så glad i å reise?
Norge er et vakkert land, men det kan jo til tider være litt kaldt. Kanskje det er derfor.
Eller er det en desperat trang i oss til å se og oppleve verden?
Shopping er jo en stor årsak til at vi reiser. Ingenting er mer eksklusivt enn å shoppe dyre merkeklær på Champs Elysées eller på den Italienske rivieraen.
Hvis foreldrene dine har vært borte lenge i et annet land, blir det garantert gavedryss når de kommer hjem.
Ergo: Reiser lopper oss for penger.
Vi tømmer sparegrisene våre for å betale flybilletter, taxier og opphold. Vi pakker i flere dager og kaver oss opp midt på natten bare for å rekke flyet. Og når vi endelig har kommet til flyplassen, trette og utkjørte, må vi stå i kø i opp til flere minutter, noen ganger timer, for å sjekke inn bagasjen, strippe og gå gjennom en av de klassiske pipekontrollene, for pass-, billettsjekking og alt det der.
Når vi til slutt har funnet setene våre på flyet, (etter enda en lang, kjedsommelig ventetid på rommet med alle de blå stolene) må vi sitte der i alt fra to til femten timer, og gudene vet hvor lenge (det virker som en halv evighet), og spise gamle smørbrød med ekkelt pålegg.
Hvis du er heldig, får du kanskje en knusktørr kjeks med pappsmak til dessert.

 

For å gjøre reisen fullkommen, sier vel kapteinen over høytaleren at vi ikke kan lande før om en time fordi rullebanen holder på å asfalteres.
Som en demper på skuffelsen, får vi en kjeks til.
Så lander vi i et fremmed land, og det er på’an igjen. Alt er et eneste hysteri av bagasjeopplukking, leiebilbestillinger osv. Vi må også passe på å ikke kjøre oss vill når vi skal finne hotellet, huset, leiligheten vår eller hvor det nå er vi skal bo.

 

Men etter alt dette kaoset er det lov å slappe av og tenke at det er ferie – i hvert fall for en liten stund.
Vi opplever mye gøy og spennende; besøker severdigheter, er på stranden, går på badeland eller bare tusler rundt i sentrum og ser på alle de rare folkene som går i gatene.
Rett og slett nyter livet. Det er en vellykket ferie, tenker vi.
Helt til, selvfølgelig, noen blir robbet, matforgiftet, går seg vill, blir truet med bomber på metroen eller det som verre er.
Når vi reiser hjem, går vi igjennom akkurat det samme stresset, med migreneanfall og bilsyke unger.
Men så er vi endelig trygt hjemme i våre egne senger, like hele.
«Borte bra, men hjemme best», sier ordtaket.
Vi er glade for å være hjemme. Glad for at det regner, glad for at det snør.
Vi nyter å få BT på døren og spise grovt brød med brunost.

 

Forunderlig nok går det bare to dager, maks tre –
før vi ivrig begynner å planlegge vårt neste reisemål.
Hvorfor?
Jeg aner ikke.
Det er nok bare sånn vi er…