Jeg elsker å sitte på trikk. De fleste jeg kjenner syns det er så plagsomt, og ser bare på det som en ”mellomting” mellom dit de er og dit de skal. Litt som vakuum. Jeg ser også på det som en mellomting. Men en essensiell mellomting som jeg ikke kan klare meg uten. Som å sitte på bussen. Vente i kø. Eller sitte på do. Hva gjør du når du gjør alle disse tingene? Du gjør ikke dem, for de er bare mellomting, noe du må gjøre for å få gjort det du skal gjøre. Ingen har vel sagt: Jeg skal ta bussen i dag. Da vil alle spørre hvor hen. For du kan ikke bare ta bussen. Men det er livsviktig å ta bussen av og til. Og trikken. Og alle må på do, så det trenger vi ikke å bekymre oss over. For man må tenke. Jeg tenker hele tiden. Men det er lettere å tenke på trikken, for der gjør jeg ikke annet. Særlig fordi nordmenn er et sky folkeslag og alle setter seg lengst mulig fra hverandre. Det er fordi de vet det. ”Dette er den eneste tiden jeg har for meg selv, hjemme er barn, hund, forpliktelser. La meg være i fred.” Man kan høre på musikk hvis man vil. Eller lese avisen. Men det er ikke det du gjør når du tar trikken egentlig. Du skal tenke på trikken. Det er nemlig livsviktig.

Marte ringer. Jeg vil ikke ta den. Jeg trikker. Det er ikke et verb en gang. Jeg tenker, det er det jeg gjør. Og så sitter jeg tilfeldigvis på trikken mens jeg gjør det. For en tilfeldighet. Magen min vrir seg. Jeg er sulten. Jeg har blitt så vant til det nå, før måtte jeg finne noe å spise når jeg var sulten. Nå bare overser jeg det. Det er som et myggstikk, bare ikke klø deg så slutter det å klø etter hvert. Og man må jo spise. Men hvis man ikke alltid spiser når man er sulten, så venner man seg til å ikke spise så mye. Og det er lettere, syns jeg. Men det er egentlig ikke derfor jeg har vent meg til å være sulten. Jeg vet ikke lenger hva som er forskjellen på at magen gjør vondt når jeg er sulten eller at den gjør vondt når jeg tenker på han. For jeg tenker altfor mye. Hvordan man kan bevege seg så dypt inn i ting? Inn i personer? Jeg er så glad for at jeg kan tenke. Men ingen sa noen ting om at det kan gjøre vondt. Jeg tenker på han hele tiden. Og det gjør vondt i magen. Eller kanskje det er hjertet egentlig, men hvem vet hvor hjertet ligger.

Damen ovenfor meg på trikken har nesten sovnet. Når du sover tenker tankene tanker du selv ikke er klar over at du har tenkt. Du er smartere enn deg selv, og det er faktisk litt skummelt. Selv i drømme så lurer ikke tankene meg. Jeg drømmer at jeg får han tilbake, det vil jeg drømme, jeg blir glad av det. Men i drømmene får jeg han aldri. Tror det er mitt eget beskyttelsesskjold, jeg vil ikke innbille meg noe jeg vet ikke er sant. Så tankene mine lar meg ikke få han. Og selv om jeg blir glad av å tanken på å få han, vet jeg at jeg ikke gjør det, og da funker det ikke uansett. Kanskje jeg ikke skal tenke så mye.

Det er så mange jeg kjenner som bare er. Men det vet jeg ingenting om. Kanskje de tenker like mye de også. Jeg forteller sjelden tankene mine til andre. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er en grunn til at tankene dine er inne i hodet. Men jeg forteller alt annet. Jeg må det. Jeg merker at, hvis det er noe jeg vil si og jeg ikke får sagt det, så går jeg rundt og tenker på det. Jeg må si det. Jeg syns det er utrolig plagsomt å ikke få sagt det. Selv når jeg har gjort noe dumt, som jeg ikke vil at andre skal vite, det kan jeg til om med si fordi jeg må det. Men tankene mine de klarer jeg å holde for meg selv. De andre bare er, de tenker ikke. Men det vet jeg ikke. Jeg har jo bare vært meg hele livet mitt, så hvordan kan jeg vite hvordan det er å være andre?

Nå er jeg nesten på min stasjon. Det betyr at jeg må gå av. Så må jeg gå hjem. Jeg kunne tenkt på veien hjem også, men det er oppoverbakke og da tenker jeg ikke, jeg går oppover. Og da tenker man faktisk på at man syns det er slitsomt å gå oppover. Men går jeg bortover, da kan jeg tenke. Men det er best å sitte på trikken hvis du skal tenke. Eller bussen. I stad sa jeg at man kan sitte på do. Da har man jo egentlig ting å gjøre. Men det er alltid lurt å sitte litt lenger, i tilfelle du ikke er helt tom. Er så irriterende å måtte gå tilbake igjen. Og det gjør ingenting å tenke. Med mindre du tenker på han da.

Jeg husker ikke når det ble til at jeg tenkte på han. Jeg tenkte på han hele tiden. Nå gjør jeg det kanskje mer. Hvordan kan noen personer tenke så mye på bare en ting? Og hvorfor tenker jeg på han når det bare gjør vondt? Man skulle ha kunnet bestemme selv hva man vil tenke på. Sier jeg: ”Ikke tenk på en gul ku!” Da kan du gjette hva du tenker på. Du tenker på det akkurat nå. Jeg har alltid tenkt at tankene dine er det ”jeg’et” som bor inne i kroppen din. ”Jeg” er ikke kroppen min, ”jeg” er følelsene bak det. Men hvorfor kan ikke jeg bestemme hva jeg selv vil tenke på? Hvorfor kan ikke jeg bestemme selv hva jeg vil tenke på?

Hvorfor må man tenke? Gjør det meg til et bedre individ? Jeg tenker, derfor er jeg. Du er jo selv om du ikke tenker. Jeg må holde meg selv opptatt hele tiden. For da tenker jeg på det jeg gjør. Men jeg gjør ingenting på trikken, for det går ikke an å trikke. Da må jeg slutte å ta trikk.

Nå glemte jeg å gå av fordi jeg tenkte så mye. Det gjør kanskje ingenting. Jeg kan sitte på helt til endestasjonen, og så ta trikken tilbake igjen. For det er jo ikke noe farlig det. Det er masse du kan tenke på. Du må bare ikke tenke på han. Men det gjør du jo ikke. I hvert fall ikke nå.