Skal man tro på uflaks?

Noen sier og tror på uflaks, er det sånn at man får goder og så plutselig så har det gått over en hvis kvotestrek. På en måte kan jeg skjønne at folk tror sånn, fordi denne ene gangen, hadde jeg bursdag jeg hadde fått noen gaver på morgenen. Men denne dagen var en fredag, det betydde at jeg hadde gym i første time. Temaet var høydehopping, jeg var jo så dum at hoppet for sent, pluss at vikaren hadde missforstått oppsette av de stengene, så jeg fikk en metallstang inn i leggen, så den dagen tilbrakte jeg på legevakta. Og akkurat den dagen fikk jeg litt mer respekt for uflaks, men jeg tror heller mer på den teoretiske delen.

Jeg vet og jeg føler det er mange mennesker som er mer uheldigere enn mange andre. Denne ene vennen min, hver gang vi hadde en trening, eller skoletur noe sånt som det. Så glemte han noe uansett om han prøver å skrive en liste, han glemmer noe uansett, og det gjør han enda. På internett så ser du en del folks som har veldig uheldigheter, du tryner på sykler, folk bommer på badebasenger, knuser mange ting inne i leiligheten. Det er tydelig vis mange som har mer uheldigheter den man opplever at folk får eller at du får.

 Når ordet uheldig begynner å seile over til religion begynner jeg å miste smilet! Greit det er fullt lov til å tro på det den veien, bare ikke kom til meg eller andre som tenker likt som meg, og si ”du har sakt gud imot” derfor skal jeg bli straffet med uheldigheter. Hvis gud skulle ha straffet noen skulle det være alle på jorda, rekker gud å gå igjennom hvert eneste menneske. Moren min sa til meg engang at jeg hadde gått gud imot med å komme i slagsmål på skolen, og moren min er gangske religiøs. Så hun løp til rommet sitt og fant boken som tilhører den persiske religionen. Hun satte seg ned og bladde og liksom skulle be for mine synder mens hun leste salmer og vers fra boka. Hvis jeg har gjort noe galt, vil jeg ikke at gud skal ordne det opp og sende sine superkrefter så jeg ordner opp problemet uten å lære noe. Men nok om det, nok om gud.

Hva er det å være uheldig egentlig? Jeg vil kalle og glemme nøklene hjemme når du skal på skolen eller på jobb å være uheldig. Jeg vil også kalle og tryne ned en trapp å være uheldig. Men jeg tror ikke man har uheldigheter en hel dag. Jeg vet at det er en grunn bak alt dette, ikke det at jeg er et menneske som tror på alt teoretisk, men hvis det er noe teori som jeg tror på er det teori som jeg har tenkt igjennom. Jeg satte opp dette lille stykke; Stress + dårlig tid = uheldighet. Det tror jeg fult på. Hva skjer mens du prater i telefonen med sjefen din om et prosjekt som skulle være ferdig til den dag pluss at du prøver å bære poser med mat til familien og at det er ganske mye is på bakken, hva tror du skjer?

Hvordan kan man bruke setningen ”i dag var jeg litt uheldig” det jeg aldri har skjønt med det ordet er; skal man si det når man vet at det er sin egen feil at det skjedde eller på andre ting som bare plutselig skjer via alt annet? Hvis du for eksempel krasjer bilen din til en annen bil, du kommer hjem og kona spør, hva har skjedd med bilen? Og du bruker setningen ”njaa jeg har vært litt uheldig” er det lov til å bruke det sånn? Du vet jo godt at det var din feil at du klarte å skrape oppe hele den ene siden av bilen. Det hadde vært noe annet hvis du kjørte ved siden av en fjellvegg så plutselig faller det ned en svær stein fra fjellveggen oppå bilen din og du kommer hjem, kona spør. Hvor er bilen ”njaaa jeg var litt uheldig med bilen” Det høres riktig ut.

Nå har du i alle fall hørt mine meninger om å være uheldig eller hva jeg mener om uflaks, kanskje vi tenker neste gang det skjer noe på hvordan vi bruker det og hvordan vi snakker med forskjellige folk om det.