Allerede som toåringer i barnehagen ble vi fortalt at ærlighet varer lengst, at vi alltid måtte si sannheten. Men gjorde vi nå egentlig det? Vi visste jo så inderlig godt at vi ikke kune fortelle at vi hadde vært nede på den farlige stranda og samlet flasker. Heller ikke kunne vi fortelle at vi hadde gått hele den lange veien til Rema 1000 for å pante flaskene og kjøpe snop for pengene. Det var jo ikke engang lørdag! Nei, vi kunne ikke si noe av dette. Vi måtte si at vi hadde lekt på lekeplassen, ellers vanket det kjeft og husarrest. Så for vår del var det jo helt klart best å lyge. For våre foreldres del, tja, det er vel en annen sak

Når vi først er inne på det me foreldre, så er de jo egenlig ikke så veldig flinke til å fortelle sannheten de heller. Hvor mange ganger har ikke vi barn blitt plantet hjemme med en sur barnevakt, mens de ”skal til noen venner”? Det de stakkar barna ikke vet (men som barnevakten vet svært godt, og som er grunnen til at hun er sur) er at foreldrene skal på fest og drikke seg fra sans og samling for så å komme sjanglende hjem midt på natta, mumlende om mer vin og ost og papegøyer fra Sibir og blodappelsinfargede mammuter med fem bein som synger ”Ja, vi elsker” på klingende svensk. Barnevakten, som har surmult fordi hun ikke hun ikke kunne gjøre nøyaktig det samme, kan endelig gå hjem il sin snorkende kjæreste, som sikkert heter Knut. Eller kanskje Kjell. Uansett hva han heter så har han helt sikkert gått på jobb neste morgen før Ragnhild (eller kanskje hun heter Bente, det óg er sånn typisk barnevakt-navn) har våknet, og det kjedelige og ulykkelige livet hennes fortsetter sin vanlige tragiske gang. Men altså, tilbake til våre døddrukne foreldre. Da de våkner neste formiddag og blir bedt om å lage frokost, klager de bare over at de har vondt i hodet. Resultatet blir rett og slett at barn forbinder vennene til mamma og pappa med ”Ja, vi elsker” og vondt i hodet...

En kan jo alltids stoppe opp og vurdere hva som hadde skjedd dersom foreldrene hadde fortalt barna hva de egentlig skulle den kvelden. Eller hvis de fortalte hva de hadde gjort kvelden før, idet de våknet neste morgen (ja, altså formiddag). Men så er det jo ikke sikkert de gjorde det de hadde planlagt, eller at de husker hva de gjorde, så det hadde nok bare blitt løgn uansett!! Da er det nok like greit at barna tror de er i selskap hos noen gode venner.

Planlegging, ja. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger den planen en legger for kvelden ikke holder stand. Selv pleier jeg vanligvis å planlegge at jeg går på fest, tar ei stripe i byen for så å gå hjem og legge meg. Men forrige gang jeg var ute, så klatret jeg først opp på taket til Peppe’s Pizza på kaien, så la jeg meg til å sove på er gressflekk, før jeg våknet på et hotellrom på Rica Maritim i seng med besteveninna mi og en ukjent skapning på gulvet. For ikke å nevne glasskåra i senga og på badegulvet. Men sannhet ja. Nei, ærlighet var det. Jeg har enda ikke fortalt besteveninna mi at typen hennes er en drittsekk, og at sist jeg så ham så gikk han hånd-i-hånd med ei annen jente, pen sådan, midt i selveste Haraldsgata, verdens navle. Jeg tror ikke hun hadde blitt særlig glad for å høre det, på lik linje med at jeg tror ikke pappa hadde blitt glad dersom han hadde hørt noe av det jeg gjorde den ene kvelden på byen. Det hadde nok ikke blitt noe Peppe’s Pizza til middag på lenge nei! Peppe’s Pizza er forresten knallgodt, lurer på hvordan de lager sausen...men altså, tilbake til poenget.

I mange tilfeller er det nok best om vi ikke sier noe. Med det å holde tilbake informasjon er jo egentlig ikke det samme som å lyge?! Hva mener vi egentlig med ærlighet? Mener vi at hele verden hadde blitt en bedre plass dersom alle hadde sagt alt de mente, alt de gjorde og hadde gjort, uten å vri på noe eller utelate noe? I noen tilfeller, ja i noen tilfeller er det nok best å si det som det er. Det er ikke så lett å bortforklae en bøtte med vann i bunn ved siden av senga en søndagsmorgen. Da er det nok like lurt å si sannheten. Så er det bare å spørre seg selv : hvor går grensa? Ærlighet varer nok ikke alltid lengt, men kanskje oftere enn vi tror?