Har du noen gang vært ensom, selv om du har mange venner å snakke med? Har du noen gang ønsket å bare slutte å leve, selv om du vet at det er mye som er bra i livet ditt? Har du noen gang skadet deg selv, med vilje? Har du noen gang mistet din bedre halvdel, og følt deg helt jævlig etterpå?

Jeg ser ut av vinduet, tenker på deg. Himmelens mørke side har kommet frem og solen har flyktet langt vekk. Regnet pisker bakken og allt løvet blir effektivt feid gjennom gatene av vinden som suser av gårde. Tårene triller og jeg prøver å puste rolig, men jeg klarer ikke. Smerten som iler seg rundt det tunge og sørgelige hjertet mitt er uutholdelig. Det er ikke sånn livet mitt er. Jeg er jo egentlig en veldig lykkelig jente. Jeg er jo egentlig en smart jente som vet akkurat hva jeg vil. Vet du hva? For noen dager siden fikk vi utdelt et ark på skolen. På det arket stod det «Skjer det mange uventede ting i livet ditt?» Jeg grublet på det spørsmålet lenge. Det jeg kom fram til var at allt som skjer i livet mitt er under kontroll og alltid planlagt, jeg vet akkurat hva og hvem jeg vil ha og det er ikke en gang et spørsmål og jeg får viljen min. For alle vet at den får jeg. Men tingen er at jeg visste at jeg kom til å miste deg, kjæresten min, noen timer etter. Det var i alle fall ikke planlagt, under kontroll eller det jeg ville.

Jeg vet ikke hvem av oss som foreslo det, at vi skulle slå opp altså. Men jeg godtok i alle fall. Jeg syns det var greit. Gjennom de tre årene vi har vært et kjærestepar har vi ofte slått opp og så blitt sammen igjen, men alle de gangene har vært anneledes. Du har vært den som har sendt meg tårevåte meldinger og ringt meg og sagt at du savnet meg. Men nå er jeg den sårbare. Nå er jeg den som sliter. Jeg har aldri følt meg sånn før. Det er som om det mangler en stor del av meg, som om det er bare halvparten av meg som står att. Min bedre halvpart er borte og jeg vet at jeg ikke kommer til å få deg tilbake.

Det er tungt å høre fra deg, det er tungt å se deg og det er tungt å tenke på deg. Det er tungt å tenke på at lekeslåssingen vår er slutt. At vi ikke kommer til å kysse, ha sex, kline eller klemme hverandre mere. Vi kommer sikkert aldri til å ha en av de typiske kveldene våre, der vi ser på kjedelige filmer og koser oss med god mat. Vi kommer sikkert aldri til å gjøre noen av tingene jeg elsker å gjøre. Det er slutt, det er over, men jeg forstår det ikke. Jeg greier ikke å fatte det.

Husker du da du sa at du ikke likte meg så godt lenger i går? Du sa at du kunne bare være forelsket i en jente du kunne gjøre allt for. En jente som du kunne svømme over et hav for. Men jeg er ikke den jenta, sa du. Det sårte meg så mye. For jeg kunne ha gått til Nord-Polen og tilbake for deg og svømt tilbake over alle hav som hindret meg i å møte deg. Derfor sårte det meg at du sa det. Jeg har bevisene på armen. Bevis på at ord sårer, så jævlig mye. Jeg er et vandrende bevis på hva kjærlighetsorg kan gjøre med et menneske. Det kan få mennesket til å skade seg selv. Til å kutte seg selv. Til å hate seg selv.

Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe. At jeg kunne slippe å føle det jeg føler. Jeg føler meg ærlig talt innesprerret i min egen sorg. Jeg kan bare sitte i sengen min og se ut i luften og kjenne tårene presse på. Hele fuckings tiden.

Skulle ønske det ikke var sånn. Det kunne vært så anneledes, vet du. Det føles ikke en gang realistisk. Det føles som om det hadde vært noe som skjedde i en bok, og jeg bare leser det. Jeg står på utsiden og ser inn på allt der grusomme som skjer. Men sliker det ikke. Jeg er jenta som mimrer og ser tilbake til den gode tiden med deg. Jeg er jenta som gråter. Jeg er jenta som har blitt en selvskader, bare fordi jeg prøver å hindre den jævlige smerten i å påvirket det lille jeg har igjen som tydeligvis er livet mitt. Jeg er jenta som elsker deg, men du elsker ikke meg nok til å ville være min kjæreste. Du vil ikke ha meg. Og akkurat det, akkurat det at du ikke elsker meg nok, det knuser meg. Det knuser selvtilliten min, selvfølelsen min og bringer frem alle negative følelser og tanker jeg har i kroppen. Jeg har vond i plasser jeg ikke en gang visste var til. Og det er så grusomt. For jeg nekter å akseptere at dette er slutten vår. Jeg nekter å akseptere at vårt eventyr ikke har en lykkelig slutt. Det er ikke sånn det skal være. Jeg elsker deg jo.