Er det virkelig slik som noen påstår, at "lille Norge" prøver å kopiere "storebror USA" i væremåte, klesstiler, språk og teknologi? Finnes det sterke nok indisier for å komme med slike påstander?

Norge blir av norske tabloidaviser ofte kalt for "annerledeslandet". Vi er blant fåtallet av europeiske land som ikke er medlem av EU. Vi har monarki og blir styrt av en sentrumsregjering uten flertall. Til tross for dette blir likevel ungdom påvirket i stor grad av andre lands moter og trender, hvilke ofte viser seg å være amerikanske. Hvis man tar seg en spasertur på gaten, vil man skue en klesstil sterkt preget av amerikansk arbeiderklasse. I Norge velger mange unge klær som på folkemunne ofte blir kalt getto- eller sæggeklær. Disse klærne, som i opprinnelsens form signaliserte fattigdom og gjengmentalitet, utstråler visstnok i dag en tilsynelatende høy status i vårt pengesterke forbrukersamfunn. Dagens unge har råd til å "snobbe ned", bruke arbeiderklassens sjuskete, dog behagelige klær. Paradoksalt nok er ikke disse klærne særlig rimelig lenger, men produseres i stor stil til ufattelige priser. Det er som om overklassen i et siste desperate forsøk på en integrering med samfunnets svakeste, holder dem i hånden og engasjerer seg. En snodig form for samhørighet, man prøver å oppnå forståelse og medfølelse ovenfor et folkegruppe som ønsker verken det eller noe annet fra den øvre klassen. Hvorfor har mange slik en trang til å sammenligne eller likestille seg med andre kulturer? En ting er sikkert, tilfeldig er det ikke.

Hvis man ser tilbake på tidlige etterkrigsår vil man oppdage amerikanske oppgangstider. Skuespillere, moteskapere, artister og idrettsutøvere ble helter, både i sitt hjemland og ellers i verden. Personer som James Dean, Elvis Presley og Jimi Hendrix ble aldri glemt. Ungdomsopprøret var i gang, med heltene i spissen. Ungdommen fulgte villig etter, for å ta en oppvask med foreldregenerasjonen. Ungdomsopprøret er fremdeles ikke over.

I vårt språk lister det seg ofte inn både ett og to ord på engelsk. Noen ord blir forsøkt oversatt til et nytt norsk ord, men det kommer nye hele tiden. Av engelske/amerikanske ord som blir mye brukt i dag kan det nevnes: snowboard, halfpipe, hightech, printer, PC og CD-plate (som for øvrig er feil, og betyr direkte oversatt; Kompakt Plateplate). Flere av disse ordene er allerede adoptert, og flere vil helt sikkert følge etter.

Egentlig burde man ikke være overrasket over denne utviklingen. USA er et ufattelig stort land, og det er ikke bare Norge som det har makt over. Folk fra hele verden er samlet i nettopp USA fordi det er der det skjer. Når folk fortsetter å valfarte dit vil selvsagt ikke denne innflytelsen ende på en stund. Norske TV-kanaler sender amerikanske TV-programmer, filmer, konserter (MTV) med mer. Norske blader er fulle av amerikanske modeller, skuespillere og trendsettere. Silicon Valley med sin teknologi når ut til hele verden og Microsoft har tilnærmet monopol på sitt felt. Vi blir påvirket av det amerikanske nyhetsbildet hver dag enten vi liker det eller ikke. Det amerikanske presidentvalget er et eksempel på dette.

Mister Norge en del av sin tradisjon som følge av dette? Ja, vil noen påstå. Nei, vil jeg påstå. Det av den enkle grunn at Norge aldri har vært et unikt land. Hvis noen føler de mister en del av sin identitet burde de kanskje tatt et oppgjør med seg selv. Selvsagt er det greit med norske ord og noen tradisjoner, med i hvilken grad bør bli opp til hver enkelt å bestemme. Vi må ikke glemme at verden blir mindre og mindre. En kan i dag komme seg fra Frankrike til USA på noen få timer. Vi blir også påvirket av andre land enn USA. England, Frankrike, Sverige, Italia og Danmark. Landene kommer nærmere og nærmere. Distansering kan skape fiendtlighet, så hvorfor ikke gjøre noe med det? Tiltak som EU, NATO, FN og annet er gode tiltak som jeg tror det vil bli flere av. Jeg tror ikke vi har så mye å frykte når det gjelder mulig tap av vår identitet. Personlig vil jeg tro vi vet hvor vi har røttene våre, uavhengig hvilke klær eller hvilken type musikk vi hører.