Jeg sitter sammenkrøpet i badekaret. Jeg skjelver. Huden min er nuppete og kald. Pusten går i paniske baner. Blikket er fryst. Samtidig ser jeg spiraler som sirkler rundt og aldri stopper. Jeg holder meg til hodet, river og sliter i håret. Noen hårstrå er revet av og svømmer i det urolige vannet. Badevannet er rødt. Hodet dunker, stemmene er rundt meg og i meg. De drar og sliter meg i alle retninger. De skriker, hvisker og lokker. De er slemme, de er store, de er mektige, de har kontrollen, de er farlige og de er mange.. Alle er de der for å ødelegge meg, lokke meg inn i mørket, mot døden..

Jeg griper etter tapetkniven. Spissen plasseres hardt mot huden på magen, like overfor navlen. Jeg er klar til å skjære av flesket, fettet og velte ut de blodige innvolvene, som ikke betyr en dritt for noen, minst meg selv. Jeg vil faen meg ikke leve.

De røde og kalde rennene av blod siler varsomt nedover magen min og inn i navlen. Blodet fortsetter ned lårene og blander seg med badeskummet før det seiler ned i det som nå er et grumsete vann, en blanding av død hud og en elv av blod. Vannfargen minner meg om da jeg var fem år og malte med rød vannmaling og skylte penselen i vannglasset . Allikevel er lukta og konsistensen annerledes nå, og jeg maler slett ikke med noen pensel. Hele settingen er ulik fra da jeg var fem år. Men jeg lager kunst. Lukta er en anelse av jern og salt blandet med en søtlig parfyme og kokoslukt fra badeskummet. Konsistensen er både rennende og en anelse tjukkere og den er klumpete, med svarte og små blodkladder som har samlet seg inntil den skjelvende og angstfylte kroppen min. Hvite skinnfiller flyter rundt i sirkler i vannoverflaten.

Lyset er avskrudd, det ville ikke blitt lysere med lys uansett. Jeg har tent et stearinlys som står på kanten av badekaret, for å kunne holde på en ro, selv under et meget anstrengt og en ukontrollert situasjon, selvom jeg mener, tenker og tror at jeg har kontroll i øyeblikket.. Jeg rykker til, så vannet skvulper litt i det kniven glir under det øverste hudlaget. Knivbladet dras opp og ned, ut og inn flere ganger med en sår, blodig, skjelven og stiv hånd. Det stikker og svir rundt mageregionen i det kniven går inn i huden. Meningen er å komme så dypt at blodet pumpes ut, slik at jeg sagte men sikkert skal få slippe unna et liv, med arr og sår både psykisk og fysisk i et meningsløst liv. Samtidig er det kun selvskadingen som holder liv i meg, og som gjør at jeg merker at jeg fremdeles er i live. Når jeg bader i mitt eget blod, er det en lettelse som klatrer inni meg og gjør meg rolig en stund. I den lille stunden, føles det som at det vonde og vanskelige renner ut.

Følelsene har jeg sperret av. Det er for å kunne forsvare meg selv, dersom jeg havner i situasjoner der jeg ikke vil takle å kjenne følelsene. Derfor gjemmer jeg de grusomste opplevelsene, tankene og følelsene, lengst inni meg. Alt er innenfor låste jerndører, så jeg ikke selv vet hva som verker. Den fysiske smerten er for å holde følelsene og tankene i sjakk og dørene lukket. Når kontrollen glipper, dørene er på vei opp og følelsene er på vei ut for å ta overhånd, tar jeg med kniven og låser meg inn på badet og bader…

Jeg ser ikke sårene på kroppen og merker ikke noe særlig til dem, annet enn svie rett etter oppkuttingen og i kontakt med vann, salt eller parfyme. Det er meningen at skal gjøre vondt, for jeg som er uverdig dette livet, fortjener all den smerte jeg kan påføre meg selv. Allikevel gjør det godt å kunne fokusere på sårene og blodet som renner nedover kroppen min, i stedet for det inni meg. Sårene inni meg er verst. De verker hele tiden, tjuefire/syv, tre hundre og sekstifem dager i året. Dersom jeg klarer å sove ett par timer en natt, drømmer jeg om det helvetes livet. Overalt og hele tiden forfølger smerten meg. Derfor er arrene i hjertet større og farligere. Men inni meg, er det ingen som kan se, føle, tenke eller forstå. Annet enn om jeg sier det. Men ord, det kan ikke alltids være å stole på. Og jeg, som bruker maske, som viser meg som en glad, positiv, morsom, fornuftig, en god lytter og ei lattermild jente, som stråler ut selvsikkerhet, blir ikke trodd dersom sannheten kommer frem. Jeg har det bra jeg, fordi jeg smiler. Så feil du tar! Jo mer jeg ler, jo morsommere jeg er og jo mer fornuftig jeg fremstår, dess mer selv- destruktiv er jeg, jo mer usikker er jeg på min rolle og mening i samfunnet og jo vanskeligere og vondere har jeg det, i livet og med meg selv.

Kniven dras ut av det tjue cm lange såret. Jeg holder pusten og ynker meg. Tankene surrer og forteller meg at dette er fortjent, at jeg må kutte mer, større og dypere. At jeg ikke kan slutte nå, mens leken er god. Tankene er dystre og mørke. Jeg er redd de, men jeg har ikke kontroll over dem, de bryr seg ikke om hva jeg vil. De bestemmer over meg. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Derfor stikker jeg knivbladet inn i det høyre låret mitt med en slik kraft at kniven står av seg selv. Stemmene skriker av glede over å se at jeg er manipulert. Jeg åpner munnen og danner et påklistret smil. Øynene mine er dovne og jeg hvisker til meg selv: - ja.. NEI!! Jeg bedras! Det hele er et paradoks. Jeg vet ikke hva mine virkelige tanker og meninger er. Jeg, vet ikke hvem jeg er!

Blodet strømmer fortere nå. Jeg tar tak med begge hender og fører kniven nedover mot kneet. Det gjør godt, det er pent og jeg elsker det. Det presset som kjennes der kniven sitter, er nydelig. Enda bedre er det når jeg drar kniven brått ut og kaster den fra meg i vannet så spruten står til alle kanter. Jeg rammes av angst. Det gjør vondt. Blodet piprer ut, både fra armene, magen og låret. Jeg blir redd, hva er det jeg driver med? Hvordan skal jeg klare å stoppe? Jeg vet det er å la kniven bli liggende i skuffen. At jeg må lære meg til å kjenne på følelsene, de er ikke farlig, selv om det er vondt å kjenne sorg, sinne, tristhet, frustrasjon, desperasjon og fortvilelse. Det er djevelstemmene i hodet mitt som nekter meg tilgang på de. Stemmene forteller meg gang på gang, mens de hopper rundt i en vill tankedans, at følelsene er farlige, at jeg må fortsette å kutte. Jeg prøver å sette opp mottanker, men psyken er for svak, jeg har ikke tro på at jeg klarer å vinne over hundre stemmer. Da forteller de meg, at jeg aldri ville ha vunnet mot en stemme, heller. De styrer meg. De får meg til å gjøre hva pokker de vil. Jeg er redd, jeg kveles og holdes fanget, inne i meg selv.

Før jeg holder på å tappe ut vannet fra badekaret, setter jeg kniven mot strupen og er klar til å kutte over pulsåra. Jeg blir beordret om å drepe meg, fordi ingen vil ha ei jente som meg i verden. Jeg er unyttig. Jeg kan ikke noe, jeg er dum, feit, stygg, lat, slem, ondskapsfull, egoistisk og gal. Ingen trenger slike mennesker. Derfor skal jeg drepes og jeg er enig med stemmene. Samtidig tenker jeg også at jeg heller vil dø enn å bli fortalt resten av livet fra stemmene og meg selv at jeg er lite verdt og bli styrt av andre krefter enn jeg råder over. Kniven treffer pulsåra. Blodet pumpes ut, jeg holder hånda mi over. Det gjør vondt. Det dunker og presser. jeg kveles. jeg er forvirret, jeg tenker i et øyeblikk at jeg ikke vil dø, men er fort tilbake i tankefengselet. Jeg lener hodet bakover og legger bakhodet mot kanten av badekaret. Blodet renner, alle arrene inni meg åpnes, det gjør godt. En uggenhet slår over meg, jeg ser to te lys, badekaret står skjevt, jeg vugger frem og tilbake. Jeg er på et åpent hav, ikke land å se noen steder. jeg griper fast i badekanten med to blodfylte hender. Jeg sluker mitt eget vann i kampen om å holde hodet over vannet. Fiskene biter meg i tærne, de kiler meg langs siden og jeg stivner. Hendene mine glir med en knirkelyd ned kanten og veggen av badekaret. Jeg dras ned mot sluket. Pusten går roligere, men tankene dunker fremdeles.

- Dø, dø, dø. Du skal drepes og denne gangen skal du høre på oss, hyler dødsropet fra tronen!

En tåre trenger seg frem og renner ned kinnet mitt,. Det blir stille. Jeg hører kun vannet som flyter rundt seg selv. Jeg lukker øynene og lar stillheten synge i meg før jeg glir under vann, og blir borte.