Snart 3 år er gått, og her sitter jeg, og venter på et mirakel. Hvorfor meg, skal det skje alt det dumme med? Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg kan tenke helt klart, men jeg har bare mistet kontroll over kroppen min. Jeg sitter her og sleiver som en liten unge og vil jeg kommunisere med noen, må jeg skrive alt jeg vil si på en liten datamaskin, som er festet til rullestolen min. Jeg hater rullestolen min! Den er bare i veien!

I mai blir jeg 16 år. Jeg har enda ikke kommet over ulykken. Tenk at det gikk så bra, når det kunne gått så mye verre. Foreldrene mine slapp unna med bare noen beinbrudd. Mens her sitter jeg ensom og alene. Aldri i livet om jeg glemmer den natten. Vi var på tur hjem fra bestemor som bor på Halden. Veiene var såpeglatt etter som regnet pisket ned på den sorte asfalten. Det var så mørkt som i den sorteste grav ute, så mørkt at vi ikke så lengre enn til neste lyktestolpe. Helt plutselig dukket det opp en brå sving. Pappa nådde ikke å reagere før det var for sent. Bilen snurret rundt ett par ganger før den landet på taket i et vann, som lå nedfor vegen. Alt gikk i sakte film og man nådde å tenke så mye før bilen stoppet å rotere. Jeg så det korte livet mitt passere i revy foran øynene mine, det var skummelt.

De fleste bilrutene var knust og det begynte å sive inn iskaldt saltvann. Blod blandet seg med vannet, og det er det siste jeg husker, før jeg våknet opp på et sykehus. Legene stod over meg og snakket om meg som om jeg ikke var der i det hele tatt. Jeg prøvde å åpne munnen for å si noe, men den reagerte ikke en gang. Jeg prøvde å røre fingrene, men dem bare lå der helt livløs. Det var bare øyenlokkene som ville åpne seg, og glad var jeg for det. Det var som om hele kroppen min var død, men samtidig levde jeg. Hvordan var det mulig? Det var bare helt uforståelig. Jeg hadde ingen aning om hvor lenge jeg hadde ligget her i denne gudsforlatte sykehussenga. Hadde pappa bare kjørt litt saktere i den svingen…

Før ulykken hadde jeg store planer om å ta scooter eller motorsykkel lappen, men de planene gikk i vasken, sammen med alle de andre drømmene mine. Jeg er så skuffet. Den eneste store drømmen min er nå, å bli frisk og kanskje smile til livet igjen.

Nå har jeg gått på spesial skole i snart ett år på grunn av at den gamle skolen min ikke var tilrettelagt for elever i rullestol. Det fantes ingen heis på den gamle skolen og alle bygningene hadde mange lange og bratte trapper, som var umulige for meg å ferdes i. Mamma og pappa har brukt masse energi og penger på å bygge om hele hjemme vårt, slik at jeg kan bo der. Jeg kan ikke fatte og begripe hvor de henter krefter fra til å stelle med meg.

Her sitter jeg å blir stellet og behandlet, mine foreldre betyr absolutt alt for meg. Bare fordi jeg sitter i rullestol og ikke klarer å si noe. Det er som om jeg ikke er her. De eneste som ser meg er mine foreldre, jeg er så glad for at jeg har dem. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Folk snakker over hodet på meg som om jeg var usynelig, men det er jeg jo ikke. Kan de ikke se meg? Det er ingen som kan forestille seg hvor ensomt det er å bare sitte her uten venner. En gang må jeg lære å ta mer vare på meg selv litt mer. Så jeg har begynt å kjøre litt ute med den elektriske rullestolen min, bare korte turer, nesten rett utenfor huset. Mamma står i vinduet å ser på slik at det ikke hender noe med meg.

Jeg vet alt om alle i den lille bygda vår. De står ved siden av meg å snakker om ting ingen skal vite. De tror jeg ikke er i stand til å høre noe av det de sier, men jeg både hører og forstår alt. Som ungdom, burde det jo være kjempe moro å vite slike hemmelige ting. Men det er ikke noe gøy når man ikke har noen å dele det med.

Legene sier at det er en lite trolig at jeg vil bli som før igjen, men jeg lever i troen på at jeg en gang vil få et normalt liv. Folk som ikke kjenner meg vil kalle meg annerledes. Men hva vil det egentlig si å være annerledes? Det er jo helt avhengig av hvem som definerer det. Siden ulykken har jeg sluttet å tro på store forskjeller mellom mennesker, jeg mener at alle er like og burde behandles deretter.