Hæ? Skal du sitte alene hjemme en fredagskveld?

- Ja, huff.  Jeg må være et fryktelig menneske. I kampens hete om å være mest sosial, bli månedens ansatt på jobb på grunn av ditt strålende og smittende humør, ha flest venner på facebook og være den som drar sist fra fest, kan bli litt slitsomt i lengden. Jeg sier ikke at det er garantert, men det burde vært en advarsel ett eller annet sted; ”Dette kan føre til uselvstendighet”. Vi er tross alt dødelige vesener, men mange liker å tøye strikken.  Så liten tid, så mye å gjøre, hører jeg stadig vekk rundt meg, og lyden blander seg med hæler som klikker mot asfalten. Alltid småløpende damer som både skal rekke frisøren, hente ungene i barnehagen og handle inn til middag. Å slappe av er et fremmedord. Å nyte sitt eget selskap er gresk.

”Men, mamma! Alle andre jentene i klassen har den buksa!” Jeg skal ikke legge skjul på at jeg en gang i tiden har prestert å komme med et slikt utsagn. Dette var riktignok i syvende klasse, og jeg hadde mine grunner; jeg strebet hard etter å passe inn. Å passe inn – smak på uttrykket. En bitter ettersmak. En hard nøtt å knekke. Ja, for hva er å passe inn? Passe inn… For hvem?

Vi mennesker har alltid vært flokkdyr. Å være alene er en tabu.  – Ja, for du har vel venner?! Det aller verste – så ille at du ikke snakker høyt om det en gang, er å være alene i det offentlige rom. På ungdomsskolen er det nærmest ulovlig å skille seg ut. På videregående er det heller ikke alltid like populært, men så lenge du holder deg innenfor normalen skal det gå greit, skal du se. Slik er det også i mange miljøer, der vennekretsen, gjerne en ledertype har bestemt hva som gjelder og ikke av normer og attityde. Det er samfunnet som har gjort det sånn. Jada, skyld på samfunnet. Du er en del av samfunnet du også. Det beste er bare å kjøre safe – følge strømmen, rett og slett. Bare pass deg for ikke å drukne.

Det er mulig du aldri drukner, men at du ligger og gurgler i vannoverflaten er ikke usannsynlig. Du streber etter luft, frihet. Men du må velge – vennene dine eller å være alene. Ja, for det nytter ikke å komme og gå som man vil. Hvis du uteblir fra ”jentekvelden” eller ”pokerkveld med gutta” opptil flere ganger, ja, så er det allerede game over. Men hva om det dukker opp ting i livet mitt som tilsier at jeg ikke kan møte opp da? spør du kanskje.  Det er dessverre ditt problem.

Vi har alle nok med oss selv, har vi ikke? Det er ironisk; En jente sier: ”Jeg føler meg så stygg i dag!” Venninne: ”Jeg syns du ser ut som du alltid gjør, jeg, men jeg derimot…” Jenta som føler seg stygg i dag: ”Du er alltid fin, da!”, osv. Det jeg prøver å si, er at vi alle egentlig tenker mest over oss selv. Men selvbekreftelsesbehov er som dop. Her burde det også vært en advarsel: ”Ikke hør på hva venninna di sier! Hun sier det til alle! Det kan også tenkes at hun sier det for at du skal si det samme tilbake til henne.

Nå er det riktignok noen mennesker der ute som er ærlige sjeler. Det finnes også de vennene som ikke dropper deg selv om du ikke har deltatt aktivt i den såkalte gjengen på en stund. Det er tross alt noen der ute, som utrolig nok tar deg for den du er. ”En venn er en person som vet alt om deg, og likevel liker deg”, var det en som sa. Jeg tror det ligger mye sannhet i dette. Likevel er det nok enklest å surfe på A4-bølgen. Likevel, hvis du spør en venn om råd til daten du skal på, så hører du ofte vedkommende si: Bare vær deg selv. Jaså – hva om forventingene tilsier noe annet?

Se for deg en flokk med sauer. Sauer har som oftest et mål, og det er bonden som bestemmer destinasjon. Sammenlikn dette med mennesker; hvor og hva er målet? Og hvem bestemmer? Er det igjen, samfunnet? Kan vi alltid skylde på at samfunnet definerer det som er normalt? Ja, det skrives ned regler og normer, men likevel. Hvor går grensen mellom det som er normalt og unormalt? Og forresten, kan du definere normal?

En A4-familie består som regel av mor, far, to barn og en bikkje eller andre ymse husdyr. De bor i rekkehus eller enebolig, og i garasjen står en passe kul bil, som mest sannsynlig er valgt ut av far på vegne av hans stolthet og over gjennomsnittlige interesse for biler, særlig veteranbiler, og som også er til for at kona skal komme seg fra A til B. De spiser middag klokken seks, da barna har kommet hjem fra ulike fritidsinteresser, og mor og far er slitne etter nok en lang og stressende arbeidsdag. Mor har laget god middag, og alle smiler tilsynelatende fornøyd, og senere skal mor og far se nyhetene, mens barna gjør lekser. Slik går det, og dagene er nokså like, bortsett fra i feriene, da familien skal på tur for å utforske andre kulturer – for eksempel de tyrkiske strender.

Å være normal er verken selvstendig eller særlig spennende. Dersom et barn blir mobbet på skolen, får de kanskje høre noe sånt som, ”Jammen tenk så kjedelig det hadde vært om alle var like!”. Det er nettopp hva det er – kjedelig! Normaliteten utvider seg til ett langt gjesp, og du føler du har sett det tusen ganger før. Det blir gammelt nytt, og du vet hva du får etter å ha sett på etiketten. Uten advarsel, naturligvis – dette må du finne ut av selv. Å være selvstendig er et definisjonsspørsmål, men i denne sammenheng vil jeg trekke frem det å skille seg ut. Gå mot strømmen, tørre å være seg selv – uavhengig av om du har like bukser som jentene i klassen din, eller følger den typiske dresskoden på jobben. Det å ta egne valg. Å nyte sitt eget selskap.

For - tenk så tabu å gå alene i en fornøyelsespark, for eksempel. Alle attraksjoner er laget for to og to eller tre og tre. Deg og vennene dine. Se på benker – er de laget for én person, kanskje? Og se bare på reklamene på TV, da skjønnhetspresset sniker seg inn i media som en innpåsliten mygg og reklamene skriker; ”Prøv denne DU OGSÅ!” Jeg også? Hva om jeg ikke vil prøve jeg også?  Hva om jeg vil ta mine egne valg? Nei, det er nok lurest å følge de andre. Og når vi er inne på det. Hvem er ”de andre”? Du ser gjenger på Karl Johan som tydelig hører sammen. Du ser fjortisjentene, riktignok i den alderen der man er like selvsikker som et piggsvin gående over veien, og alle går i like klær. Like bukser, like jakker, like vesker, like sko. Du ser klikkene på jobb eller på skolen. Du blir ekskludert med en gang, dersom du i det hele tatt prøver å ta kontakt. Her er det allerede regler som gjelder, skjønner du ikke det. Det er allerede satt. Du er for sent ute.  

Dersom du derimot er et av disse menneskene som påstår at du liker å skille deg ut, og som oppriktig liker å gå egne veier. La meg spørre deg – er strømmen stri? Og en ting til. Du vet at Norge dyrker Janteloven, og derfor skal du jo ikke tro at du er noe. Har du opplevd mye motgang? Ja, ta hintet, liksom. Det gjelder å tilpasse seg. Tilpasse seg samfunnet og de andre.

”Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”, sier hovedperson, dr. Stockmann i Henrik Ibsens En folkefiende. Til syvende og sist har du bare deg selv. Du skal tross alt leve med deg selv resten av livet. Er det en person du må leve med hver dag, ja, så er det deg selv. Er det med andre ord en person du burde komme overens med, så er det nettopp deg selv. Min mor har alltid fortalt meg at det er viktig å være tro mot sine følelser. En burde være tro mot seg selv – for da er det som oftest lettere å være tro mot andre også. Det er som å dra en av de løgnene der du smører på litt ekstra juicy detaljer, for å sette deg selv i et bedre lys, og du spør deg selv: Hvem prøver jeg å lure?