Tenking liker jeg ikke. Tenking gjør meg stresset. Når jeg blir stresset får jeg panikk. Med en gang jeg starter maskineriet i hodet og begynner å tenke så blir jeg stresset, jeg får panikk og jeg må ta meg en pause. Dette er ikke en spesielt god egenskap for en skoleelev som skal til å ta et av sine viktigste valg i løpet av livet. Jeg snakker om skolevalget. Altså valget av utdanning. Her skal jeg velge en utdanning som jeg skal holde på med i 2 – 3 år, også skal jeg i tillegg jobbe innenfor et yrke som hører til utdanningen etterpå. Jeg blir stresset. Jeg blir faktisk stresset bare ved tanken.

Noe som gjør meg enda mer stresset er det faktum at jeg faktisk skal gjøre et nytt valg om 2 – 3 år. Hva er det som feiler disse menneskene som har laget reglene? Skjønner de ikke at dette stresset kan ta livet av et menneske?

Her om dagen fant jeg en tennisball på vei hjem fra skolen. Jeg tok den med hjem og begynte å kaste på den. Herregud så deilig det var. Jeg fikk en fantastisk følelse i kroppen, som om det bare var meg og ballen igjen på denne jord. Etter en stund merket jeg at ballen gjorde underverker med meg. Jeg tenkte ikke noe på skolevalget, og de gangene jeg gjorde det, så tok ballen bort stresset. Jeg ble avbrutt i beundrelsen. Mor ropte meg inn til middag. Jeg tok av meg skoene, vasket hendene og gikk for å sette meg ved middagsbordet. Det gikk 4 minutter før temaet skolevalg kom opp ved bordet. Plutselig følte jeg meg hjelpesløs igjen. Hvor er ballen?

Etter en halvtime med nervepirrende tenking og stress, fikk jeg endelig gå ut. Jeg bestemte meg for å gå meg en tur for å få klarnet tankene og ballen var selvsagt med. Rundt middagsbordet hadde jeg også fått tid til å tenke på hva jeg skulle kalle ballen. Henrik var et passende navn. Jeg gikk og kastet på Henrik. Når jeg kaster på Henrik, så har jeg ingen andre tanker enn å ta imot ballen. Det er en deilig følelse. Jeg har aldri hatt en slik følelse før. Det nærmeste må være når jeg ser fotballkamp. Når jeg ser fotballkamp med Liverpool, så er det ikke mye annet som er i tankene. Det er også en ganske deilig følelse. Liverpool er laget som står mitt hjerte nærmest. Når jeg tenker tilbake, så var det faktisk Michael Owen som fikk meg til å heie på dem. I mine yngre dager var Michael Owen mitt store idol. Ingen over og ingen ved siden av. Men Michael han forlot oss til fordel for Real Madrid han. Meget dårlig valg. På en måte så hadde vel han omtrent samme valg som jeg har nå. Når Michael Owen velger feil, hva blir jeg å gjøre da?

Jeg hadde ikke kastet ballen på lenge. ”Bump”. For en deilig lyd det er når jeg slipper ballen i bakken. Det er helt stille og alt jeg hører er ballen som treffer bakken. ”BUMP” ”BUMP”. Det hadde rukket å bli veldig kaldt ute. Jeg lar blikket flyte rundt i håp om å finne en varm plass. Langt bak i mørket ser jeg en bortgjemt kiosk. Jeg legger nærmest på spring. Tanken på varme tiltrekker meg. Satan hvor kaldt det er! Døren nærmer seg. Gud jeg håper kiosken er åpen. Døren inn til kiosken minner meg om gamledager. Den har en fin gammeldags pling i seg når jeg åpner den. Bak disken står det en middelaldrende pakistansk mann. Jeg føler meg ikke helt komfortabel. Ikke at jeg er noe rasist eller noe sånt. Jeg bare trives ikke alene med fremmede folk. Jeg blir stående i kiosken i rundt 10 minutter, før jeg begynner å gå hjemover.

”PLING” ”PLING”. Vekkeklokken! Nå har jeg fått en god natts søvn uten at jeg er blitt klokere av den grunn. I dag skal jeg på besøk til min bror. Martin heter han. Han feirer nemlig fødselsdag i dag. Det er lenge siden jeg har sett min bror og at jeg får kake med på kjøpet gjør ikke ting dårligere! Martin er en smart mann, han kan sikkert hjelpe meg med å gjøre valget.

Bilturen til min brors hus tok en snau time. Mange vil si at det ikke er så altfor lang tid, men når du sitter i bilen sammen foreldrene dine og prater om utdanning så føles det fort som en evighet. Martin var i strålende humør i dag og var veldig glad for å se meg. Han spurte meg hvorfor jeg var så lang i masken. Jeg fortalte han om problemene med skolevalget og om tennisballen. Da sa Martin noe som fikk meg til å tenke. Han sa at det er ingen som kan gjøre valgene for deg. Du må gjøre valgene dine alene, men du kan samtidig ta i mot råd fra andre. Han mente at jeg måtte finne ut hva jeg liker og hva jeg ikke liker så godt. Han mente også at ballen bare hjalp meg pga at jeg psykisk mente det. Dette fikk meg til å tenke. Skulle jeg kvitte meg med ballen? Trengte jeg ikke den lenger? Jeg hadde et valg å gjøre når jeg kom hjem, men først skulle jeg kose meg i bursdagen for Martin sin skyld.

Bilturen hjem brukte jeg på å tenke nøye gjennom hva jeg liker å gjøre på fritiden. Jeg kom frem til at jeg liker å kaste ball, jeg liker å lære bort ting også er jeg ikke spesielt god til praktiske ting. Jeg liker også å filosofere om forskjellige ting. Hvordan vet du at den stolen du sitter på faktisk fins? Jeg kunne bruke flere timer på å undre over et slikt spørsmål. Jeg kom også frem til at jeg ikke vil bli en som ender opp med å jobbe på Rema. Når det kom til hva jeg liker på skolen, så ble det ikke skrevet ned mye. Gym, samfunnsfag, fargen på skolen, jentene på skolen, kantinen, datarommet og biblioteket. Ikke alt for nyttige ting. Jeg skrev ned alt dette på et papir som jeg skulle gi til rådgiveren i morgen.

Denne kvelden brukte jeg sammen med Henrik. Jeg satt ute på gårdsplassen og kastet ham mot en vegg. Det var deilig. Jeg tenkte for meg selv at tennisballer var undervurdert. Jeg kom til å tenke på det Martin hadde sagt. Var det virkelig slik at jeg bare hadde innbilt meg at ballen hjalp meg. Kunne jeg klare meg uten den? Jeg bestemte meg for å prøve morgendagen uten Henrik.

Dagen etterpå var det på tide å dra på skolen igjen. Jeg gikk for å ta meg en prat med rådgiveren. Vi satt 1 time på kontoret hans og pratet. Jeg kom ut av kontoret med et papir i neven. Det var søknaden min. På 1. plass stod allmennfag. Etter en god prat med rådgiveren hadde vi kommet til enighet i at jeg ikke var særlig praktisk anlagt. Dermed virket allmenn som den perfekte plass for meg. Jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hva jeg ville bli, men jeg hadde jo tre år på å bestemme meg for det!

Jeg hadde også bestemt meg for og klare meg uten Henrik. Jeg la han i boksen med leker som jeg hadde fra barndommen. Der skulle han få ligge til neste gang jeg hadde bruk for han. Det var litt trist. Det var lenge til jeg kom til å føle den fantastiske følelsen som det var når jeg kastet på ham. Men jeg hadde fått en ny venn som fikk meg til å glemme stresset og det var min bror, Martin. Han hadde lært meg at jeg må ta valget selv uansett hvor vanskelig det kan virke.