Jeg er et av de mennesker som noen ganger ligger helt rolig og bare er til, mens jeg kan se tankene mine suse omkring som løvblad utenfor vinduet. Jeg ser ordene mine seile forbi, ord jeg har sagt til andre mennesker, og jeg ser hva de har gjort med dem. Jeg ser høye tanker om frihet, men dessverre også lave tanker om mine medmennesker. Kan se den glitrende kjolen min flagre, og hundrelappene deretter. Radioen, som ligger mutters alene på gulvet, babler om nye katastrofer i den tredje verden, og om den kommende 2000års- krisen..... Jeg slenger ei geipende arm ut etter den, og omverdenen blir stille. Helt stille.

Kommunikasjon.
Kontaktskapende virkemidler, global utvikling, internett, samarbeid over landegrensene. Vi knytter oss sammen. Bygger broer, fra den tetteste regnskogen i Brasil til det mest avsidesliggende isflaket langt, langt nord i Sibir.

Vi er avhengige av hverandre, sier vi, og roser verdens toppsjefer opp i skyene når fredskonferansene kommer igang. Media møter opp i hopetall for å dekke begivenheten. Håndtrykket alle venter på, blir fotografert i alle mulige vinkler, mennene smiler. De blotter sine tenner i et stort glis, mens de på innsiden dirrer. Dirrer av hat? Nervøsitet? Men de kan ikke miste maska, ordene betyr så mye for hjemlandet, hvor menneskene i samme øyeblikk gjødsles av bomber og granater.

Jeg snakker.
Bruker store ord, og snakker over meg. Snakker om u-landshjelp, nord/sørproblematikk og om de stakkars negrene der nede i Afrika. Om menneskeverd. Bygger steinbro over til den store øya i sør, og kan føle fundamentet under meg strekke seg lenger og lenger. Fylt av boblende overmot spankulerer jeg freidig ut på den, broen, bygget av mine egne ord. Verden skal bli et bedre sted -for alle. Jeg registrerer det ikke før jeg har kommet ut til enden av den uferdige brua. Der den skulle ha bunnet ut i brennende het ørkensand, står jeg nå ansikt til ansikt til ansikt med en avgrunn i fullt opprør. Under meg, flere tusen fot, ligger kontinentet. Jeg ser menneskene der nede stirre anklagende opp mot meg i det mobiltelefonen min ringer. Hører steinbrua slå sprekker....

Dagene mine er fylt av ord. Mange ord. Jeg gir ord, og får ord tilbake, jeg freser ord, og flammene slikker meg i ansiktet. Jeg ser ord, og jeg hører ord, dagene... Bruken av ordene varierer meningen, tonefall og stemning gjør at vi skjønner hverandre. Hvis jeg hadde samlet alle løvbladene mine, og hengt dem opp i trærne igjen, ville jeg hatt en hel skog, en stor, gammel løvskog. Kanskje er det sånn at ordene vi sier først kommer dryssende ned til oss fra trærne i gamle tiders skoger, tanker og ord fra svunnen tid?

Ord kan bli til den fineste bro mellom mennesker. Enkle ord kan gjøre lange forklaringer uvesentlige. Å mestre de egenrådige ordene er kanskje en kunst. Hvor ville vi ha vært i en verden uten ord? En verden uten kommunikasjon ville ha vært en stille verden... Hva hvis vi hadde hatt kroppsspråk som kommunikasjonsmåte i stedet, og en dans hadde betydd at det var kjøttkaker til middag? Et varmt håndtrykk en hilsen? Ville vi ha greid å dekke alle ordene bare med kroppen? Men likevel ville lydene ha eksistert, og kanskje ville de gradvis ha blitt tatt i bruk, og utviklet kroppsspråket mot en dialog mellom mennesker.?

I dag har vi USA på det ene kneet og Kasakhstan på det andre mens vi snakker med Egypt over telefon. Avstandene er borte, men aldri har det vært så dype avgrunner mellom folk. Verden er delt i to. Menneskene i den «underutviklede» del av verden prøver. De prøver hardt for å ta del i samfunnet vårt her oppe, men broen de må bygge blir for lang og for bratt, til at den noen sinne kan rekke fram. De ser et liv der oppe, en fremtid, så ukjent... Ser en strøm av penger suges opp mot det andre kontinentet, en jevn gullbro som rasler, dag og natt. På den andre kanten kan de nå og da skimte små drypp av penger komme sildrende ned mot dem. Aldri nok. Kanskje vil mange mene at dette ikke stemmer, hvert år gir vi jo milliarder til u-landshjelp. En dråpe i havet, ville jeg da ha svart dem, kanskje bare et lite vannmolekyl. Hvert år redder vil mange mennesker, men dreper vi ikke inndirekte flere? Hvert år bruker verden gjennomsnittlig 140.000kr på a trene en soldat, og bare 2.450kr på skolegang til et barn. Hvert 26. Sekund blir ei jente voldtatt i en by i Sør- Afrika. Hver dag dør det 40.000 barn...

Samarbeid over landegrensene, sier vi, og nikker. Fantastisk at vi kan jobbe sammen med våre naboer i sør, slik at de endelig kan begynne å tjene penger. De hjelpes på fote, kanskje de snart kan begynne å produsere sine egne kjøttkaker? Men fortsatt trenger de støtte, og vi hører at hjelpen kommer fram. Vi hører at det deles ut mat og klær, og mange andre nyttige og unyttige ting. Det hjelper å hjelpe, tenker vi, men et engasjert menneske gav meg en gang et eksempel som fikk meg til å tenke: Noen hadde en gang funnet på at nå var det Madagaskar som skulle hjelpes. Madagaskar skulle få kyr, noe som ville hjelpe dem langt på vei. Menneskene reiste nedover. Og gav sine «søstre og brødre» kyr. Nå kunne de produsere yoghurt, var tanken, og alt ville bli så meget bedre. Innbyggerne på Madagaskar sto igjen med åpen munn etter at hjelpen hadde reist. Kyr? Hva skulle de med kyr, det var ikke det de hadde behov for! U-landshjelperne hadde kommet og gått, uten å høre på deres protester.

Nytter det å reise nedover med u-hjelp uten kommunikasjon med dem det virkelig gjelder? Snakker vi samme språk, diplomater og de krigsrammede, venner og fiender? Mens vi lar stemmene våre male som en katt til våre likeverdige, vender vi en kald skulder mot dem vi tror ikke skjønner.

Vi svømmer i informasjon.
Vil jeg vite noe om mattradisjonene i Ulan Bator, er det bare å vasse inn på den stranden som kalles internett, og jeg får med en gang vite om en gjennomsnitlig 10-åring liker gulerøtter eller ikke. Hva gjør informasjonen med livene våre? Hva gjør globaliseringen med samfunnet vårt?

Jeg er en materialist, og jeg kommuniserer. Hver dag kaster jeg bort mange timer på meningsløst snakk. Jeg kommuniserer om ingenting og jeg shopper. Selv om jeg helst ville ha fornektet det, må det innrømmes: jeg er 15 år og materialist. Helst ville jeg ha sagt at mine store verdier her i livet er menneskelighet og nestekjærlighet. Til en viss grad ville jeg da ha løyet. Jeg ser på TV`n med et stikk i hjertet hver gang ordene kommer. Ordene som refser oss for vår velstand, vår øy oppe i skyene. Jeg kan igjen se løvet danse forbi, ord. Men hvofor kan vi ikke få leve i fred med vår velstand, hvorfor må vi trues av katastrofer i andre land? Hvorfor må det affektere oss når børsen i New York eller Bankok slår sprekker? Er det en del av vårt globaliserte sammfunn som kommer til syne?

Jeg ser en liten, gul kineser gni seg i hendene, mens jeg med tenner som kastanjetter leter etter aksjekursene. Ser for meg de enorme tidevannsbølgene som vil velte langt inn over kontinentene hvis børsen i New York faller. Hvor sto vi før uten alt dette samarbeidet? Hvis jeg hadde truffet Petter Smart på åpen gate i dag, ville jeg ha overtalt ham til å bygge en tidsmaskin for meg. Kanskje skulle jeg ha reist tilbake til Colombus` tid og kneblet mannen før han rakk å seile tibake over dammen. Kanskje hadde jeg stanset koloniherrene før de rakk å begynne sitt arbeide. Eller, kanskje jeg skulle ha avskaffet alle former for språkøre, slik at engelsk aldri ville ha fått sjansen til å bli «the global language -worldwide!»

Jeg ligger igjen på den grønne sofaen min og tenker, leter etter løvbladene. I det samme banker de på ruta, og forteller meg at det er de, de som virkelig bestemmer mine veier. Det er de som sårer mine medmennesker, og det er de som skaper gledene ved det jeg hører. Før jeg som så mye som kan tenke på å ta telefonen der oppe på steinbrua over Afrika, må jeg gjennom mange, lange løvskoger. De spør meg om jeg forstår at kyr ikke er tingen, og de spør meg med sine vislende stemmer: « Tror du virkelig du noen sinne vil møte Petter Smart?» Man kan aldri vite, smiler jeg, mens høststormen river dem med seg. De er allerede tilbake i skogen, mens unge kratt står der nesten nakne, fylt av grener klare for mange, nye blader.