En gang ønsket jeg at jeg var Amelia. Den fantastiske Amelia som har veldig stor tro på seg selv. Selv har jeg ikke det.

Jeg er meg, en helt vanlig ungdom. Jeg går i helt normale klær og bryr meg hverken om sminke eller mote-klær. Det er kanskje ikke så normalt, men på innsiden er jeg akkurat lik. Dere skjønner, det jeg bryr meg om er innsiden, men det hjelper ikke så mye på selvtilliten. Jeg har ikke særlig tro på meg selv, jeg har 3.4 i gjennomsnitt på skolen og har veldig få venner. Slik jeg ser ut kan jeg hverken gifte meg eller få barn. Og slik det står til med karakterene mine ser det ikke særlig lyst ut for en topp-jobb heller. Alt jeg ville før var å være, Amelia. Nå er jeg ikke lengre like sikker på det.

Amelia var alle jenters forbilde og alle gutters store kjærlighet. Hun så alltid perfekt ut og hadde alltid det nyeste innen make-up og mote-klær. Hun har masse venner og er også veldig flink på skolen, hun hadde faktisk 5.4 i gjennomsnitt! Hun gikk alltid rakrygget og hadde ekstremt god tro på seg selv, trodde vi.

Da Amelia begynte å skulke på skolen trodde vi alle, at hun syntes skolen var altfor kjedelig og bare for duster. Vi tok feil. Jeg skulket en dag jeg også, jeg følte meg ikke vel, og siden mamma ikke var hjemme dro jeg på cafè. Der møtte jeg Amelia. Hun satt i et hjørne helt for seg selv med ryggen bøyd. Hun så meg ikke da jeg kom, men jeg satte meg ved siden av henne alikevel.

- Å, er det deg, smilte hun utmattet da hun la merke til meg.

- Ja, sa jeg. Ble du skuffet?

- Neida, jeg trodde bare at alle var på skolen og at ingen gadd å være med meg. Alle sier at jeg er så overlegen, at jeg er en perfeksjonist og at ikke en gang det beste er bra nok, når det gjelder meg og at alt jeg bryr meg om er utseende, sa hun trist. Jeg følte med henne. Hun var helt alene, ingen var her sammen med henne, bortsett fra meg.

- Hvorfor er du her da? Spurte hun.

- Jeg? sa jeg. Jeg er her fordi jeg ikke gadd å gå på skolen. Ikke er karakterene mine bra og ikke har jeg noen venner jeg må møte heller. Det er liksom ingen vits for meg å gå på skolen.

- Du må ikke tenke på den måten, sa hun trist. Det gjør deg bare deprimert og nedenfor.

- Lett for deg å si, sa jeg, litt kvassere enn det det var ment. Amelia rykket tilbake.

- Å, sa hun. Er det det? Hvorfor skal det være så enkelt til meg? Hæ? Hun var tydelig irritert, ikke nødvendigvis på meg, men hun begynte å forklare, om alt, og om alle. Hun fortalte at da hun var 6 år døde moren hennes. Moren hadde vært hennes beste venn og tapet hadde vært svært stort. Ett år senere hadde faren giftet seg på nytt. Denne gangen med en vakker kvinne fra overklassen i en U.S.As sørstater. Hun la listen høyt for henne. Hun bestemte absolutt alt. Hva skulle ha på seg det, hvordan hun skulle ha håret , legge make-upen og hun skulle ha 6ere i så mange fag som mulig. Minde enn -5 var helt uaktuelt og jobben hennes var allerede bestemt. Hun skulle bli topp-advokat. Ikke nok med at moren døde, men denne kvinnen måtte komme som reserve.

- Det er ikke akkurat så enkelt å ha tro på seg selv hvis en aldri får bestemme noe. Det er som å leve innesperret. Uten å få egne erfaringer, uten å få sett verden selv, bare ta seg pent ut og være høflig, det kan alle gjøre, bare de bestemmer seg for det. Denne dama vil jeg skal være akkurat slik som henne, sa Amelia. Hun fortalte at alt var bare en fasade, alt var falskt. Det var jo bare utsiden som syntes, men det var og er innsiden som teller.

- Jeg visste ikke at du var slik, sa jeg. Jeg trodde du var snobbete og perfekt. Jeg ville være akkurat som deg, inrømte jeg.

- Jeg er bare meg, sa hun. Ei helt vanlig jente med unormale høye krav å utføre. Du var ikke helt slik jeg ventet du heller, for å si det slikt, sa hun unnskyldene. Jeg trodde du var bare ei kjedelig og tom jente jeg, men det tok jeg alvorlig feil, smilte hun.

- Vil du ha kaffe? smilte jeg. Hun nikket. Og der satt vi. Jeg og Amelia, den fantastiske Amelia. Den dagen fikk jeg iallefall bevist at jeg hadde rett, det er innsiden som teller og ikke utsiden. Det ga meg iallefall litt tro på meg selv. Nå har jeg bestemt meg for å jobbe ekstra mye med skolearbeidet mitt og både moren min og min nye bestevenninne oppmuntrer meg. Jeg har også fått meg en del ny sminke og noen merkeklær av mamma, men jeg er fortsatt meg, og for meg er det ikke så viktig med utsiden selv om jeg har innsett at jeg ikke ser så galt ut alikevel. Jeg har også fått meg en kjæreste, han er pen, men det viktigste er jo innsiden, det!