Slik man formaner andre, bør man selv leve

-Buddhisme, fra Tripitaka

Den finnes overalt. Her. Der. Uansett. Den finnes. Den gylne regel. Gjensidighetsprinsippet. Nestekjærlighetsbudet. Kardemommeloven. Men finnes den virkelig? Eksisterer den? For hvis en regel finnes, burde den vel følges. Krig. Drap. Skudd. Ran. Voldtekt. Den gylne regel? Krig tilbake. Drep tilbake. Voldta tilbake. Ran tilbake. Er dette budskapet til gjensidighetsprinsippet? ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem” – Kristendom, fra Matteusevangeliet 7, 12. Ta igjen.. Å slå fører til slag. Slag fører til at noen slår. At noen slår fører til slag. En endeløs syklus. Den gylne regel tilsier det. Nei. Hevnsprinsippet. Gjensidighetsprinsippet svarte bror. Der. Sagt. Hevnprinsippet, lex talionis, å hevne eller ta igjen de ugjerninger en mener andre har gjort mot en selv. Farlig. Å tro det er riktig. Å tro det er det gjensidighetsprinsippet går ut på. Misforstått. Nei, ikke misforstått. Unnskyldning. En unnskyldning for å kunne gjøre vondt mot andre. Verden i dag.

Enhver religion, livssyn har den gylne regel. Selv i de tidligere verenssivilasjoner eksisterte den uhyrlig viktige setningen. I en eller annen form. ”Verken drep eller skad din neste, for det er ikke ham du skader, det er deg selv du skader. Gjør godt mot ham og gi ham derfor lykkelige dager slik du gir det til deg selv. Gjør ikke galt mot eller hat din neste, for det er ikke ham du gjør galt mot, men deg selv.” – Shawnee- indianerne, Nord Amerika. Selv om en Guddom ikke er tilstede, men det er mennesket tro på seg selv som står i sentrum, så er den gylne regel inkludert. Den viktigste. Den ene. Hvorfor følger ikke man den da? Hvorfor? Jeg forstår ikke. Regler er til for å brytes, heter det. Prinsipp. Bedre. Grunnlaget. Prinsippet for hvordan hvert enkelt individ skal behandle andre enkeltindivider. Gjensidighetsprinsippet. En genial tanke. Som blir knust. Knust av enhver som vandrer, oppreist på to bein, med armer hengende ned langs siden. Menneskeheten vil ikke ha regler for å følge dem, men for å bryte dem. Sant? Noen få ord som står etter hverandre, slik at de danner en setning. Den burde kunne følges. Med en betydning større enn noen andre lover eller regler eller normer eller prinsipper eller aksiomer eller maksimer. Følges? Nei. Verden i dag. Egoisme. Jeg forstår ikke. For jeg klarer ikke å følge den lille, enkle setningen selv. Vanskelig. Virkelig. Vrient. Vondt. Valg... Alt kommer ned til valg. Å velge å gjøre riktig. Vanskelig. Å velge å gjøre riktig? Hva er riktig? Den gylne regel? Ja. Gjensidighetsprinsippet. Alle vet det. Likevel unngår mennesker å vite det. Sant? Verden i dag. Det som følges er hevnprinsippet. Man tror det er gjensidighetsprinsippet man handler etter. Jeg gjør det selv. Gjør du?

For omkring 2000 år siden levde det en mann, Platon. En tanke. Gjorde den allmennkjent. Satte den ut i spill. For 2000 år siden levde det en mann som tenkte på andre enn seg selv. ”Så sant jeg er tilregnelig, så skal jeg handle mot andre som jeg vil at andre skal handle mot meg.” – Platon, ca 400 f.kr. For 200 år siden levde det en mann, Immanuel Kant, som tenkte de samme tanker. Begge var filosofer. Begge tenkte det samme. Begge levde på vidt forskjellige tidspunkt. Men likevel så gjaldt det samme prinsippet: ”Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.” Det er ikke en regel som skal følges. Det er noe inne i hvert menneske som må forstås. Noen har forstått det. Satt det ut i liv. Lagd en regel. Men jeg tror ikke man kan ufrivillig følge den rette vei. Man må først forstå. Selv forstår jeg ikke. Vanskelig. Jeg klarer ikke følge den. Vanskelig. Alt er så vanskelig. Selv å følge noe jeg vet jeg må følge. Verden i dag. Finnes det noen i dagens ville samfunn som forstår? Nei. De er utdødd. De som forstår er borte. Gått ut på dato. Vekk. Det eksisterer ingen Platon, ingen Immanuel Kant, ingen Sokrates, ingen Jesus og ingen virkelig politimester Sebastian. Verden må klare seg selv. Alene. Alle vet hva som må gjøres. Tankene er der. Satt ut i spill. Den lille fliken av evnen til å tenke, vet hva den må gjøre. Den må rett og slett sette tankevirksomheten i gang. Starte motoren. Begynne å spille. Først da vil man kunne se forandring. Forandring i verden i dag. En ønskedrøm Verden i dag.

Si nå at alle kreaturer, dyr, kryp og krek utelukket, at de hadde satt maskineriet i gang. Nestekjærlighetsbudet ble praktisert av alle homo sapiens på denne planeten. En forandring. Til det gode. Kanskje til det beste. Ingen kriger. Ingen drap. Ingen skudd. Ingen ran. Ingen voldtekter. Kjærlighet. Fred. Hvorfor vil en ikke ha det? Det mest vidunderligste. Kast det vekk. Bort med det. Kjærlighet? Fred? Hvem vil vel ha det? Egoisme. Egenkjærlighet. Krig. Verden i dag.

Andre regler gir det samme budskapet. De ti bud. ”Du skal elske din neste som deg selv.” - Tredje Mosebok, 19, 18.  Du skal elske..? Vanskelig. Umulig. Ikke med den selviskheten som råder inne i hjertene til jordklodens beboere. Du skal. Du må. Fastbundet. Kan man tvinge den enkelte å elske sin neste som seg selv? Går det? Umulig, sier jeg. Derfor. Ingen. Fred. Ingen. Kjærlighet. Verden i dag.

Den dagen jeg datt ut av mammas mage, så det sterke lyset skinne mot mine nyåpnede øyne, visste jeg ingenting. Jeg var uvitende. Uvitende om hva framtiden ville bringe meg. Det var godt. Ingen bekymringer. Ingenting. Så lærte jeg Kardemommeloven. ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil.” Det har satt sine spor. I dag sitter jeg i et klasserom, skriver om verdens kaotiske tilstand, bekymrer meg, mest fordi jeg ikke forstår, mest fordi jeg vil forstå. Verden stopper litt opp. Går et skritt tilbake, når en handling som fører til dårlig karma treffer inn. Jeg tror det er derfor jeg sitter her på en stol, med en data foran meg og skriver om den gylne regel, nestekjærlighetsbudet, gjensidighetsprinsippet, kardemommeloven.

Dette ordtaket treffer meg rett i hjertet. Det gjør vondt. Sårer meg. ”Den som er i ferd med å ta en spiss pinne for å pirke i en fugleunge bør først prøve det på seg selv for å kjenne hvor vondt det gjør.” – Ordtak fra Yoruba, Nigeria. Vondt. Sårer. Det er ikke noe jeg kan gjøre for de som allerede er blitt drept, skutt, voldtatt, ranet, jeg kan bare forandre min egen lille verden. Ikke pirke på fugleungen. Nok. Jeg tror det kan holde. Men alle. Må ha med alle. Alle må legge fra seg den spisse pinnen. Forandring. En forandring vil forekomme. Det trengs en oppussing i min indre tankeverden. I de andres også. Men jeg må tenke på meg selv. En om gangen. Skritt for skritt. Menneskene er alene. Uten hjelp. Egenhånd. Det kan gå. Forstå. Nødvendig. Hva vil skje hvis ikke? Vet ikke. Vil ikke vite. Vil ha en endring. Ikke en revolusjon. Evolusjon. Skritt for skritt. Det kan gå. Jeg må ville. Du må ville. De må ville. Vi må ville. Han må ville. Hun må ville. Dere må ville. Alle må ville. Vis nestekjærlighet. Jeg vil. Vil du?