Jeg har det bra jeg, jeg er lykkelig, det sier alltid min far til meg. Du må være lykkelig du sønn som får vokse opp i et så utrolig fritt samfunn. Der alle valg du gjør er frie og bare du kan ta konsekvensene av det du gjør.

Pappa veldig opptatt av dette med frihet. Det med friheten til å kunne velge det som måtte passe en, for så å velge om igjen om hverdagen skulle bli for abstrakt og kjedelig. Det var da min mor dro at jeg ble lykkelig. Det var da jeg virkelig fikk kjenne friheten på kroppen, sier fatteren. Mamma brukte friheten sin til å velge på nytt. Denne gangen valgte hun en dame. Det er fint for meg det, sier far, at mamma valgte en av samme kjønn. Da blir jeg et mer lykkelig, komplekst og tolerant menneske. Jeg er ikke helt sikker på hva tolerant betyr, men det er noe positivt, og gledesfullt, det er meg det. Jeg er det gladeste barnet i gaten, og jeg er så heldig å få feire jul to ganger i året!

Jeg er heldig jeg, jeg er aldri aleine jeg, den nye damen som har flyttet in hos pappa har tre barn jeg alltid leker med. De er også veldig lykkelige for moren deres valgte også på nytt. De er barn av valgfriheten akkurat som meg. Pappa sier til meg at til sommeren så skal han og den nye damen hans få et nydelig barn sammen. Men de har bestemt seg for å ikke gifte seg, pappa mener at å gifte seg ikke er noe særlig. Da mister jeg jo en del av friheten min, sier faren min. 

Jeg er liten jeg, og skjønner ikke alt i denne store verden. Men jeg skjønner at frihet er noe flott, og at hverdagen blir altfor tung om vi ikke får nye utfordringer og forandringer. Det har faren min lært meg. Og den nye jenta til far. Og barna til den nye kvinnen til far. Og mamma. Og den nye dama til mor.

Noen ganger tenker jeg på lille Christer borti gaten her. Det er veldig synd på han Christer! Han har aldri fått kjenne på friheten han. Foreldrene hans hadde giftet seg allerede før han var født de. Og ingen av dem har valgt om igjen! Christer må spise middag med de samme gamle foreldrene og med den samme broren hver dag. Tenk hvor sterilt og ensformig! Jeg hadde blitt deprimert jeg..

Jeg tror faren min tenker det samme som meg, for når foreldrene til Christer går hånd i hånd på veien forbi huset vårt, spaner far de fra vinduet. Da ser han ulykkelig ut. Stakkars Christer..

-Og så får han bare sjansen til å feire jul en gang! Og med bare to foreldre får han nok ikke så fryktelig mange gaver heller. Jeg er heldig jeg, for den nye dama til mamma er en rik dame, så jeg får alltid veldig mange flotte gaver. Og da kan jeg leke med dem helt til nyttår uten å bli lei dem! Mens Christer stakkars, han må gå på skitur han! På langrennstur med de samme foreldrene og den samme broren hver jul!

Nei, jeg er lykkelig jeg. Foreldrene mine har naturligvis ikke tid til sånt de. De er jo opptatt med friheten sin. Pappa trenger tid til å finne det indre i seg selv, dette har han forklart meg mye om. Og i mellomtiden kan jeg leke med lekene jeg fikk av den glade, pengesterke damen som brukte friheten sin, og så kan jeg også ha muligheten til å bli lykkelig. For det blir man når man får pakker fra så mange glade og lykkelige mennesker sier pappaen min.

Fatteren er klok han. Det sier den nye damen som har flyttet inn til han. Hun sier at jeg skal være stolt av min far. For han kjemper for de flotte rettighetene til å kunne velge innenfor et bredt spekter av samlivsformer enn før, sier hun. Det er disse tingene  som gir meg en mer lykkelig barndom.

Jeg lurer på hva hun ville ha sagt dersom pappa hadde brukt rettighetene og friheten sin til å velge på nytt igjen enda en gang.. Pappa bli vel kjempeglad tenker jeg, og med det så får jo barnet som er planlagt å komme til sommeren en enda lykkeligere barndom en det jeg selv hadde.