Det kimte i klokka. Den grusomme lyden var for høy til å være vekkeklokka. Dette var noe større. Den fæle lyden hev seg rundt i rommet med jevne og korte mellomrom. Den boret seg vei inn til trommehinna, slo seg løs som om den skulle vært trommis for Metallica. Kroppen sa tydelig ifra om ett litt for stort alkoholinntak Kvelden før. Kvelden før kvelden. Det å dra denne halvt døde, halvt levende kroppen opp fra senga, var ingen lett jobb. Kunne sverge jeg lignet teppesnubleren til Miss Sophie, og hennes for lengst avdøde gjester.

Dørterskel nummer en var til vanlig ett lett hinder, men i dag var den en smule vrien. Det endte med ett brak, og en fallen nordmann. Jeg hørte kona humre fra det rommet jeg nettopp hadde kjempet meg ut av. Hadde ikke klokkene fra gravhuset nede i gata kimt, ville jeg fått med meg kommentaren hennes også. Jeg måtte slenge noe tilbake. Unødvendig, ville ekteskapsrådgiveren si. Kommunikasjon, mener nå jeg. Den lubne kua sier jo alltid at vi kommuniserer for lite. At vi ikke snakker sammen lenger. Jeg skal gi henne samtale tenker jeg.

“Lokk igjen det gudsforlatte hullet før jeg inviterer svogerfamilien til middag,” en dum kommentar fra min side. Skulle tro den siste hjernecella mi satt i rullestol, og brukte tia si på å leike Nascar oppe bak frontallappen. Det stilnet i hvert fall til inne fra soveværelse. For i år hadde vi blitt enige om å ta feiringa alene. Etter mange års prøvelse med svogere og svigerinner.

Terskel to derimot, kontret jeg med ett nokså elegant hopp. I stor kryhet over min nylige prestasjon dasset jeg over det flislagte gulvet og bort til vasken. Tok frem ett av de hårete verktøyene vi bruker til å klø tenna med, og sto ovenfor et stort utvalg tannkrem. Kona hadde sørget for at minst fjorten ulike typer krem til tenna hadde fylt opp det lille skapet.  Stanken som krabbet ut igjennom de barklagte tenna, var ikke akkurat av den milde typen. Kjeften skrek virkelig etter en tannpuss, noe den så sårt trengte.

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor brøytebilene favoriserer oppkjørselen min som dumpingplass for x antall mengder snø. Hadde jeg ikke visst bedre skulle jeg nesten tro naboene omkring meg bestikker disse beista for å slippe en vegg av snø, sludd og grus foran bilene sine. Det å få bilen til å krabbe over den snøfonna der var bare å glemme. Kanskje like greit, med tanke på gårsdagen.  Her var det bare å ta beina fatt, for i år var det jeg som sto for middagen.

Veien til butikken var ikke spesielt lang, men hvis du legger til kulde, snø og fyllesjuke virker den en smule lengre enn vanlig. Selv om forholdene under rusleturen ikke var på topp, klarte jeg å se noe vakkert i naturen rundt meg. Himmelen kastet sine dekorasjoner over naturen. Den kledde de nakne trærne i varme hvite vinterkåper. Til og med hagenissene til fru Jacob nederst i gata hadde klart å klore til seg noe av den dekorative vintermassen.

Oppe på parkeringsplassen utenfor kirken hadde en gruppe stivkledde pingviner rokket seg sammen for å holde varmen, mens de høylytt kaklet ut om årets gudstjeneste. Jeg trådde inn i butikken som en iskald tysker som hadde gått på en smell godt inne i moderlandet (Russland). Kan sverge på at det var fler antall nisser inne i butikken enn spiselige matvarer. Jeg kjempet igjennom en jungel av julepynt for å komme frem til reolene hvor spylervæsken oppholdt seg. For det gjelder nemlig å fylle handlevogna med noe tungt, før du går løs på kampen om de siste gode varene. Fem tilitersposer med spylervæske burde holde, jeg var klar til strid. Som en stridsvogn beveget jeg meg sakte men sikkert mellom de høye reolene, fulle av varer reklamer enten forteller deg at du trenger eller fortjener. De lignet mer på stive gardesoldater enn hyller for dagligvarer.

Jeg utkonkurrerte en hver utfordrer, fylte handlevogna med surkål, kremtopper, gravlys og alt annet som hørte jula til. Gravlysene var det egentlig ingen behov for, men i tilfelle flaksen skulle snu en av svogerne skulle gå på en smell, var det forsovet greit å ha. Folkemengden og spenningen økte idet avstanden til ferskvaredisken minket. Konkurransen ble hardere og nye elementer dukket opp i bildet. Barn. Bare de sleipeste kundene brukte dette trikset. De plasserte en eller to smårollinger i handlevognene sine, på denne måten er de trygge fra andres brutale handleherjinger og sikret seg en trygg passasje frem til juleribba. For det er den som betyr noe, det er den folket vil ha. Jeg hadde kommet meg over terskelen hjemme, snøfonna ved bilen og sto nå ovenfor den siste terskelen for dagen. Dette var en terskel verken av tre eller snø, men av mennesker. Masse mennesker. Dette var ribbesultne rovdyr. Det var vi alle.

Julestemninga prøvde å krype under huden på meg, enten gjennom musikken, julepynten eller de ansattes idiotiske alvedrakter. Men her var det ingen plass for stemning eller småprat. Jeg var en handler, en soldat. Jeg var i krig. En krig som omhandlet julemiddagen, juleribba. For det var den jeg skulle ha. Den siste ribba.