Trist. Det er mye å være trist over. Noen er trist fordi hunden døde i går. Men det er en helt annen sak å være trist fordi ingen bryr seg om deg. Det finnes så forferdelig mange måter å være trist på. Det finnes også forskjellige måter å takle og være trist på.

Min måte å takle det å være trist er å ha kontroll over maten. Om jeg har kontroll over den ene tingen, kan det faktisk veie opp alt det triste. Men bare i noen få minutter. Så er det tilbake på gamle trakter. Ligge i sengen å tenke på alt det negative. Felle noen tårer her og der. Og når magen i tillegg begynner å skrike etter sin drivkraft, ja, da er det jævlig å være spiseforstyrret.

Samtidig, så kan det være litt deilig også. Jeg reiser meg fra senga, drar hånda over de våte kinnene mine. Tørker forsiktig bort tårene. Jeg har kontroll. Jeg kjenner sulten, den brer seg fra magen og prøver å trenge seg inn i hodet. En del av meg sier at jeg vil ha mat, jeg MÅ ha mat. Den andre, og sterkeste delen av meg, den strider i mot. Den tar makten, gjør kroppen min vondt og nekter maten adgang. Den siden av meg, den har kontroll.

Det høres sykt ut, ikke sant? Det er fordi jeg ER syk. Å være spiseforstyrret er ikke noe jeg velger. Det er ikke sånn at jeg bare kan begynne å spise igjen, så er alt ok. Nei, det er langt mer enn det. Det handler om kontroll. Det handler om selvtilliten min. Det handler om livet mitt. Eller, nei. Det er ikke lenger en handling. Det er livet mitt.

Det finnes to sider av meg. Den ene er Andrine, den andre er Ana. Andrine kjemper for å spise de to knekkebrødene om dagen som blir servert. Ana kjemper for det motsatte. Anas frykt er mat. Hun tåler ikke mer enn to knekkebrød om dagen. For vet du hva som skjer om Ana spiser mer enn to knekkebrød? Da blir Ana sur. Skikkelig sur.

Noen ganger hender det at Andrine slipper til, og spiser mer enn det Ana tåler. Og hva skjedde med Ana da? Jo, da blir hun sur. Hun kan kjefte og gneldre, og bli skikkelig forbanna! Men så ender det bare med at både Ana og Andrine blir trist. Da gråter de sammen. Andrine gråter fordi hun spiste, og gjorde Ana sur. Ana gråter fordi at hun har lagt på seg, samtidig som at hun mistet kontrollen sin. Sammen reiser de seg opp og beveger seg mot badet. Der finner de en hvit gjenstand, også kalt do. Der søker de ly, og får kvittet seg med maten de spiste. Det er deilig.

Som sagt, det er mye å være trist over. Det er mange måter å være trist på. Men det er måten du takler det å være trist på som teller.