Det vrir og vrenger seg, slår sprekker, brekker, rives, drypper, renner og banker. Det blør, hjertet mitt blør, er det nå jeg dør?

 

1 minutt

 

2 minutter

 

5 minutter

 

9 minutter

 

15 minutter, et kvarter

 

18 minutter

 

21 minutter

 

27 minutter

 

30 minutter, en halvtime

 

Ingenting har skjedd…

 

Jeg sitter her like hel, men hvorfor?

Hjertet mitt vrir jo og vrenger seg ennå, det slår fortsatt sprekker, brekker, rives, drypper, renner og banker, nei, det banker ikke, det hamrer. Kjenner fortsatt at det blør, men jeg lever jo ennå. Jeg blir sikkert lurt, hvert øyeblikk nå, så omfanger mørket meg og jeg dør.

 

10 minutter… Ingenting.

 

Jeg kjenner tårene presse på, men de kommer ikke frem. Jeg klarer ikke gråte, jeg blir ikke engang fuktig i øynene. Jeg setter meg tettere mot veggen og trekker beina godt inntil meg. Jeg begynner å bite negler, hvorfor i helvete biter jeg negler!? Jeg har da aldri gjort det før? Jeg nesten gnager på dem og begynner å skjelve. Kjenner at jeg blir svett i nakken. Tårene vil fortsatt ikke frem, jeg fryser. Jeg har nesten ikke negler igjen på de venstre fingrene.

Ubevisst krabber jeg bort til sekken min som står lent til skrivebordet mitt. Jeg setter meg på knærne og graver i sekken. Jeg vet hva jeg skal ha. Jeg er tørr i halsen og hjertet mitt vrir og vrenger seg ennå, slår sprekker, brekker, rives, drypper, renner og hamrer ennå, nei, nå dundrer det. Pulsen min går i hundre, jeg drar passerboksen opp av sekken, river av lokket, tar ut passeren og kaster resten mot skapet.

 

Jeg lener meg fort mot veggen igjen. Puster dypt en gang mens jeg ser i taket, før jeg bretter opp t-skjorta og stikker passerspissen i magen og trekker den fem cm mot navlen. Jeg lager tre lignende streker til og får det til å bli en firkant. Det begynner å renne blod derfra. Jeg trekker en siste strek på magen, den går tvers over firkanten og deler den i to trekanter. Jeg blør mest fra den siste streken. Holder hardt i passeren mens jeg legger t-skjorta over magen igjen. Litt av håret mitt faller i øynene mine, jeg skyver det bort med passeren, spissen berører så vidt kinnet mitt når jeg skyver det bort.

 

Er det dette som er kjærlighetssorg? Hjertet mitt vrir og vrenger seg, slår sprekker, brekker, rives, drypper, renner og dundrer, nei nå bare banker det igjen. Og jeg tror det fortsatt blør. Kan kjærlighetssorg gjøre at man dør?

 

Jeg titter ned på magen min og ser at blodet har kommet igjennom t-skjorta. Mønsteret var egentlig litt gøyalt. Jeg begynner å flire. Ikke faen om dette er kjærlighetssorg. Dette er nytelse! Plutselig ler jeg høyt og finner fram passeren igjen. Jeg ser meg rundt i rommet, det er fortsatt mørkt. Jeg strekker meg litt opp for å se på vekkerklokka, den hvite som lyser på nattbordet. 05.21. Jeg gliser bredt. Over halvannen time til jeg må stå opp.

 

Jeg pirker bort blodrestene på passerspissen og stikker den i armen. Halvannen time med nytelse, haha! Blir moro. Lager en ripe på armen.

 

Plutselig blir jeg sint ”hvilken syke idiot oppfant kjærlighetssorg!?”, skriker jeg og stikker passeren dypt inn i pulsåra mens jeg lar tårene renne.