De brune øynene var lik de mørke stjernene som lyste svakt gjennom skylaget i horisonten. Stjernene lyste opp landskapet så blikket så vidt kunne skimte konturene av alle dyrene og trærne som levde i skogen. Trærne ga hverandre kjærtegn når vinden blåste det ene mot det andre, samtidig så de forundret ned på harene som nettopp hadde laget ly for natten.

Det eneste mennesket i skogen hadde ikke sko på seg. Det så ikke ut til å være noe bryderi, selv om bakken gnagde på tærne og kulden hadde dratt seg langt oppover leggen. En eng lyste seg opp bak noen tørre grener da månen sakte kom til syne i en åpning i den ellers skydekte himmelhvelvingen. Hjorter og ender, fugler og rådyr levde i harmoni rundt et lite kjern. Klaringen ble lyst opp av vennligheten, men uansett hadde det eneste mennesket i skogen ingen sko. Vannet sildret mellom tærne når nye fotspor ble laget, og sakte ble flere spor etterlatt i den kalde myren, helt ut til vannkanten. Ikke noe liv kunne sees rundt sjøen lenger. Det kunne bare høres. Fuglesang og kvister som brekker. Alle forsvinner i ro og mak. Nå kunne byens støy slippe til. Den mørke byen. Kunstig mørke. Byens grå asfalt og vegger fristet, men det eneste mennesket i skogen følte seg fanget mellom hus og gate. Den rette plassen for det eneste mennesket i skogen nå, er midt i horisontens mørke lys.