Jeg kan så vidt huske da jeg stod på gult. Det er mange, mange år siden. Da stod jeg der spent og ventet på å få kjøre. Jeg var ivrig etter å få utforske. Jeg ventet på grønt. De andre raste av sted uten engang å se opp. Jeg stod igjen alene. Det ble ikke grønt, det ble rødt. Lysene skifter ikke lenger. De er ødelagte. Det er ingen som fikser dem. De andre har kjørt for lenge siden. De er nok langt avgårde nå. Jeg bare venter. Venter på at lyset skal slukke.

Noen ganger tenker jeg at det sikkert ikke finnes noe grønt. At alle andre bare later som. De kjører smilende rundt på rødt lys. De kjører med lukkede øyne. Det finnes ikke godt. Det finnes ikke trygt. Jeg bare ser på at de blinde ødelegger verden.

Hva kommer når det røde forsvinner?

Hva skjer når det ikke er noe igjen?

Når alt lys har sluknet..

Jeg må bare vente. Vente på mørket. Vente på fred.