Helt fra du ligger og sparker inne i magen til din mor, er det forventninger og forhåpninger om akkurat hva DU skal bli. De venter på dine hyl, dine første steg og ditt første ord. Det er ingen som venter seg en mongoloid baby, eller en som ikke kan se eller høre. Alt i alt venter alle seg noe stort, ikke bare foreldrene. Før du i det hele tatt kan snakke, har alle slektninger, venner, naboer og flere hørt om deg og antakelig gjort opp en mening om hva du kan bli. Du kommer 10/7, og da har du ligget i flere måneder i magen til din mor, og latt dem gjøre seg godt kjent med deg, før du har fått ytret en eneste mening om noe, å tenke har de vel ikke latt deg gjøre heller, det klarer de for deg. De har bare tolket tegn fra dine spark, og små bevegelser. ” Å det likte ungen, kom kjenn den sparker, den sangen må du synge for babyen ofte, kanskje vi har en liten musiker spirende inni magen min!”

Så har de fått seg det de ventet, alt i alt har du gjort det du skulle. Krabbingen kom tidsnok, og gledeshylende var store da du tronet fram dine første steg, med det søteste baby gliset rundt munnen. Hver av dine nærmeste håper det er deres navn du tumler fram først. I fem års alderen vil søsken, foreldre, slektninger, lære deg noe de er flinke til. Moren prøver hele tiden å få deg til å utvikle piano fingre, bli den neste Mozart. Din far venter bare på at du skal ta å gå ut å leke litt med fotballen, du som sparket så hardt inni magen til mammaen din.

Tiden har gått, og du hører på pappas strenge beskjeder og mammas gode råd… På barneskolen koser du deg, lekser og trøtte timer, men også friminutt fulle av liv og glede… Årene ruller, du har fått masse gode minner og må ta et valg. Et av de første store valg; hvem skal du dra med deg til ungdomskolen? Hvilke av dine venner kan passe best på deg? For viktig er det, nå er det starten på ditt alvorlige liv. Noen må jo være der når du er på skolen også, passe på at du gjør leksene dine, holde deg vekke fra dop og fylla. Når jeg gikk på barneskolen var både røyk, alkohol og dop veldig fy fy ord for alle, det var kun de som tror de var kule som begynte med. Etter et par år er det kanskje din bestevenn som har havnet på kjøret, og den bestevennen har du heller ikke snakket med på den tiden. Så rart, dere som sa alt til hverandre. Hva om du velger feil da? Enn om ingen liker deg på ungdomsskolen, hvem skal da holde hånden din, hvis de du trodde skulle hjelpe deg svikter deg når du har det som verst? Kunne ikke noen som visste litt bedre valgt for deg? Slik at du slapp å passe på at ingen snakket bak ryggen din, løy og holdt hemmeligheter for deg. Være helt avslappet fordi et vist menneske en gang forsikret deg om at akkurat den vennen der er ekte, og dere kan stole fullt ut på hverandre! Hadde ikke livet vært deilig da? Null bekymringer, det ville jo blitt det, har du venner, så har du alt!

Du valgte, og følte deg skråsikker på at det rette var gjort, men gamle batterier skiftes ut, og inn kommer nye. Selv om ikke kanskje de nye fungerer halvparten så bra. Likevel det er oppe i alt dette tullet om popularitet, forelskelse, pubertet, slit og strev man finner ut hvem som er dine ordentlige venner, og er så glad i deg at de vil gjøre alt for deg. Det spiller egentlig ingen rolle hva du velger uansett, skjebnen tar overhånd senere likevel. Det er liksom bare å roe kraftig ned, og nyte showet. Ikke stort man kan gjøre vel? Ikke du som gikk å la deg og tenkte, i morgen vil jeg våkne opp med en gigantisk stor kvise i trynet mitt, slik at det er det eneste kavaleren din klarer å fokusere på under stevnemøtet deres. Ingen som våkner opp og tenker, i dag skal alle være snille, og hele verden smile til meg. Selv om det kan virke som om noen virkelig går rundt med disse tankene, og plasserer de i hodet på alle rundt seg. Hva gjør at noen blir bedre likt enn andre da? Det er ikke noe man velger bevisst, men kanskje du velger om en person skal være vennen din ved å hilse eller ikke hilse. Kanskje da du ikke smilte til den ukjente jenten som så ordentlig mystisk ut, at du da takket nei til et ubeskrivelig fint vennskap? Eller da du ikke ville bli sammen med den gutten du hadde hørt så mye stygt snakk om, at du da vinket farvel til din sjelsvenn, til den rette! Var det virkelig det valget du tok? Du kunne da ikke vite!

Tenke deg til, nå er du snart ferdig med skolen, plutselig, skal du ta et avgjørende valg helt på egenhånd, framtiden ligger i dine hender, hvis den da ikke er fortapt allerede på den lange og for noen korte veien. Ingen andre som får bestemme, ingen å skylde på når du sitter 30 år som rektor og drømmer om hva som hadde skjedd hvis du hadde sluttet på skolen og heller blitt med barndomsbandet ditt, som nå solgte millioner med plater over hele verden. Ville du virkelig takket nei til å holde konserter hele tiden, reist fram og tilbake over de sju hav verden sammen med bestekompisene dine og drive med det du elsket? Tenkte meg det, men du måtte da gjøre det som var sikkert. Ingen som tvang deg til det, men fortalte de ikke om og om igjen at det var til det beste for deg? Ikke noe hyggelig å tenke på hva som kunne skjedd hvis du hadde fulgt hjertet istedenfor hodet ditt, og alle andres masende hoder… Heller ikke var narkomanen du hilste på i går klar over at når han satte sitt første skudd, at det ville sende han rett ut i grøften med suppekjøkken og kulden som venn og fiende.

Hvorfor er ikke alt like tilrettelagt for oss som når foreldrene mater oss og velger lekekamerater til oss? Og hvorfor kunne ikke valgene våre vært som en meny i mors kjøkken, der vi bare plukket det vi ønsket oss, og visste hva vi fikk? Skal si deg det er like lett for meg, som det er vanskelig for deg!