Liv, hun er så myk og hyggelig. Jeg ser henne og møter det varme smilet som har en rød ramme og øynene som glitrer. Jeg ser den koselige, lune godheten som gjør at jeg får lyst til å gå bort til henne, det tar det ikke lange tiden før jeg plutselig sitter på fanget hennes. Hun lot meg alltid sitte på fanget. Jeg fikk lov til å lage tugger i det lange og tykke, krøllete, kullsvarte håret hennes.

Da jeg satt der kunne jeg lene hodet mitt på de to putene på brystet hennes, det var så varmt og lunt, mykt og godt å sitte der, på fanget til Liv. Når jeg satt på fanget trengte jeg ikke være en del av noe, jeg kunne bare være tilstede og nyte det som skjedde rundt meg. Det hendte ofte at jeg sovnet mens jeg satt der med totten i munnen, bamsen under armen og snurret håret hennes rundt fingeren.

Alt er så rolig rundt Liv. Man merker det når hun kommer inn i rommet, atmosfæren blir en helt annen. Den rolige og trygge personligheten hennes blir gjenspeilet i klærne. Når jeg ser henne blir jeg ikke blendet av fargene hun bærer, de er ikke av typen som stikker i øynene da jeg ser på dem. Det er jordfarger. På høsten er fargene på klærne lik fargene på trærne og bladene i skogen. På sommeren hender det at hun byttet ut den olivengrønne toppen med en hvit luftig skjorte. Hun bryr seg sjeldent om hva andre syntes om klærne hennes. Det hun går i er hun komfortabel med. Hun er en person som har påvirket mange, også de barnene hun har vært barnehagetante for.

Kunne hatt med at hun nå ikke kjenner meg igjen før jeg minner henne på det. Bygge teksten opp til dette, eller bare la det være.