Stup, og kanskje én gang treffer du vannet riktig. Alle de andre gangene går det feil. Ikke nødvendigvis helt feil, men nok feil til at stupet blir ødelagt. Kanskje du tipper litt for mye over, blir litt overivrig, eller kanskje du ikke legger nok i det. Kanskje du hopper for sent, prøver for mye eller rett og slett tror du ikke trenger å prøve for å lykkes. Har du noen gang tenkt på muligheten at du kanskje ikke kan stupe? Kanskje du prøver og prøver, men mislykkes hver gang for du vet rett og slett ikke vet hvordan du kan utføre et stup som ender meg suksess. Mest sannsynlig vil du lande på magen, bli øm og rød, og spørre deg selv; hvorfor prøvde jeg i det hele tatt?

Sånn er det med kjærlighet. De fleste aner ikke hva de driver med, og i de fleste forsøkene lander man på magen. Det gjør som regel forferdelig vondt. Smerten du føler i det kroppen din møter det isende vannet kommer an på hvor høyt du hopper fra. I de første fallene takler man smerten uten videre problemer og presterer å komme seg opp igjen, svømme bort og når man er klar for det prøve på nytt. Men etter hvert som man har landet på magen mange nok ganger, og kroppen er så nedbrutt at enhver sjans for et nytt hopp er utelukket, synker man. Og det er ingen hjelpende hånd i overflaten som stekker seg ned etter deg. Man synker, og man synker alene. I mitt tilfelle prøvde jeg å hoppe fra det samme hoppet to ganger! Det kunne umulig gå dårligere enn sist gang. Men etter hvert som tiden gikk, og jeg ble mer og mer sikker på at ”dette kunne jeg klare”, klatret jeg opp til toppen av tårnet og kastet meg uti.

Svevetiden var kort og full av intens spenning, og idet jeg var helt sikker på at vannflaten kom til å bryte perfekt under meg som en delfin som sklir ned i den rolige vannflaten etter et vakkert hopp, traff magen vannet nok en gang. Det gjør vondere og vondere for hver gang. Smerten og skuffelsen var ikke lenger ukjent skikkelse da den strakk sin mørke hånd mot meg, og trakk meg ned i dypet. Dypet er et sted eller en tilstand man ikke kommer ut av med det første.

Så hva er i det hele tatt vitsen med å prøve å stupe? Nemlig at den gangen du får det til er verdt all den smerten, skuffelsen og ensomheten det har kostet å lande på magen. Når du får til det perfekte stup, trenger man aldri å stupe igjen.