Jeg har valgt å skrive om diskriminering i Polen, hvordan den oppfattes i dag og noen faktorer som påvirker den. Jeg vil hovedsakelig fokusere på hvordan kvinner blir diskriminert spesielt i det Polske samfunnet, forskjellige synspunkter, forskjeller og utviklingen av problemstillingen. Det er veldig viktig for meg at kvinner skal ha likestilling, spesielt i arbeid. En kan bare tenke seg hvor mange kvinner som har lyst å arbeide på en arbeidsplass som er ”forbudt” for dem eller at de faktisk jobber på drømmestillingene sine, men får dårligere lønn bare fordi de er kvinner. Jeg syns at verden har utviklet seg såpass at det er helt latterlig å holde på med en slik skildring eller diskriminering. Diskrimineringen mot kvinner er ofte dypt forankret i tradisjon og kultur som fortsatt minner på sin tilstedeværelse.

Finnes fortsatt fenomenet diskriminering i Polen? En del av det Polske samfunnet ville sagt at det ikke finnes lenger. Disse menneskene mener at vi må langt tilbake til gamle Athen der kun menn kunne bli fullverdige borgere. Polen kunne sammenliknes på samme måte for hundre år siden, før kvinnene var dekket av utdanningssystemet og frem til 1919 ikke hadde stemmerett, eller i tilfellet med Saudi-Arabia, hvor kvinner i dag ikke kan delta i valget, i det hele tatt. Men virkeligheten er at dagens kvinner har fått mange rettigheter. De kan velge å studere på ulike skoler i hele verden, disponere sin egen eiendom slik de akkurat vil og kandidere for høy statelige stillinger, men det er dessverre kun tilsynelatende.

Polen har sikret seg en rekke konvensjoner mot diskriminering. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske sosialpakt. Man kan teoretisk sett si at det stemmer, men hvordan har det seg i praksis? Dessverre så møter vi på diskriminering av menn og kvinner på mange områder. Dette gjelder både underutviklede og høyutviklede land. Diskriminering stammer ikke bare fra fysiske og psykiske forskjeller mellom menn og kvinner, men også fra ulike stereotype egenskaper de blir tildelt, som gir oss en forventet oppførsel fra en kvinnen. Hvis et kjønn ikke faller innenfor "rammen" som blir gitt av samfunnet, dvs. overtar det andre kjønnets egenskaper og oppførsel, blir de sett på som eksentrisk og upassende. Altså kampen mot diskriminering er i hovedsak en kamp mot stereotypier. Folk har blitt vant til sine roller som har blitt pålagt dem i århundrer. Vi kan for eksempel ta for oss en kvinne. Kvinnes plikt er å ta seg av husarbeidet og passe barn samtidig som mannen skal forsørge hele familien. Denne fordelingen av oppgaver har eksistert i hundrevis av år i Polen, fram til slutten av nittende århundre hvor det endelig var noen forsøk på å bekjempe den stereotype tenkning.

Kvinners stemmerettbevegelse ble grunnlagt, de kjempet hovedsakelig for kvinners stemmerett og behandling av deres kjønn på lik linje med andre. Kvinnene manifesterte sin likestilling med menn blant annet ved å endre bruken av klær. Det ble aktuelt å gå i bukser isteden for kjole, noe som på den tiden var noe så uvanlig som å fly på månen. Det har gått over ett hundre år og månen har blitt besøkt av en haug med mennesker, men i "utviklede" Polen finnes det en stor gruppe mennesker som fortsatt betrakter bukser som et upassende antrekk for kvinner! Vel, et århundre med utvikling er tydeligvis ikke nok til å endre den konservative tankegangen som mange av polakkene fortsatt har, men situasjonen har bedret seg betydelig i forhold til hvordan det var før. Som tidligere skrevet er diskrimineringen mot kvinner så dypt forankret i tradisjon og kultur og dessverre minner det fortsatt om sin tilstedeværelse i Polen.

Definitivt erklærer flertallet i Polen sin enighet for at det skal være likestilling mellom kvinner og menn og de hevder at de aldri har diskriminert noen på bakgrunn av kjønn, men det stemmer ikke helt med virkeligheten. Svært ofte gjør vi det ubevisst - vi kjøper enten en dukke eller et lite kjøkken til datteren vår, gutter får derimot en bil eller en leketøyspistol. Vi tildeler rollene helt fra begynnelsen av, vi "forbereder" barna til å utføre visse roller senere i livet ved å kjøpe og fordele lekene for passende kjønn. Det hender ofte at vi ikke klarer å akseptere at barnet leker med et leketøy som er upassende for deres kjønn. I dette tilfelle er flere gutter utsatt for diskriminering. En jente som leker med en bil er ganske akseptert og sees ikke rart på, men hvis en gutt leker med en dukke vil dette bli sett på som en uvanlig og ekkel situasjon. Gutten får egentlig ikke "lov" å leke med en dukke, da dette ville vært et tegn på svakhet og ufullkommenhet som ikke er et forbilde på en sterk og modig mann. Gutter har heller ikke lov å gråte - ofte kommer fatteren men innspillet at "ekte menn gråter ikke".

De fleste foreldre ønsker å få en gutt som første barn - førstefødte sønn er en grunn til stolthet, altså han er den "sanne arvingen". Altså, jeg mener ikke at en datter er et mindre verdifullt barn, men en sønn er den viktigste på grunnlag av at barnebarna vil bære farens etternavn.

Her kommer vi frem til en annen diskusjonssak - endring av navn. Stadig flere kvinner beholder sitt pikenavn etter at de blir gift. Det er godtatt at etter giftemålet endrer kvinnen sitt etternavn til mannens etternavn. Dette er ikke en juridisk plikt - tradisjonen forplikter til det. Hvis en kvinne ville motsi det ville dette bli oppfattet som en form for dårlig eller liten tillit til sin mann og hans familie, men kvinnen har likevel full rett til å gjøre det. Jeg tror at en slik reaksjon i det Polske samfunnet kan begrunnes med at mennesker i Polen er innstilte på at det er mannen som gifter seg med kvinnen - alstå tar henne som en kone, mens kvinnen bare inngår i et ekteskap. Konen blir grovt sakt mannens eiendom. Å beholde kvinnens etternavn er som en negasjon av denne påstanden - at kvinnen blir på en måte "mindre avhengig" av mannen. Jeg nevnte dette problemet fordi jeg synes at reaksjonen til mange mennesker blir ganske urettferdige. Hvorfor skal en kvinne være en dårligere kone, bare på grunn av at hun valgte å beholde sitt eget etternavn?

Arbeidsplassen er et av det mest tydelige diskrimineringsområdet i Polen, men også i hele verden. Lovene garanterer likestilling, men kvinner blir stadig diskriminert på ulike måter innenfor arbeidsområdet. Den nye grunnloven refererer til likestilling mellom kvinner og menn på følgende måte: "Menn og kvinner i Republikken har like rettigheter i familien, politiske, sosiale og økonomiske handlinger. Kvinner og menn har like rettigheter, særlig til utdanning og arbeid, til lik lønn for arbeid av lik verdi, til sosial trygghet og til å motta offentlige æresbevisninger og titler. "Forskriften som følger erkjenner problemet med likestilling mellom kvinner og menn: "Arbeidstakere skal ha like rettigheter i henhold til utførelse av like oppgaver, spesielt med hensyn til likestilling mellom menn og kvinner i arbeidsfeltet." og "Enhver diskriminering i arbeidslivet, særlig på grunnlag av kjønn, alder, funksjonshemming, rase, nasjonalitet, særlig politiske og religiøse tro og fagforeningsmedlemskap er uakseptabel". Det finnes et unntak fra prinsippet om likestilling mellom menn og kvinner i sfæren av arbeidslivet, reglene er definert som "beskyttende", som er detaljert beskrevet i Ministerrådet den 10. september 1996. Det er en liste over forskjellige typer arbeid som er forbudt for kvinner. Det er forbudt å ansette kvinner i arbeidsplasser som er spesielt belastende og helseskadelig. Innfallsvinkelen til den polske loven om vernet arbeid er vesentlig forskjellig fra standarder i Vest-Europa og USA. Å opprettholde et forbud mot arbeid for alle kvinner - ikke bare for de som er gravide eller får små barn - regnes for å være diskriminerende i Vest-Europa. I Polen har den gjeldende listen over begrensede arbeid minsket i stor grad i forhold til bestemmelsene som var aktuelle til september 1996, men fortsatt opprettholdes det et forbud mot ulike arbeid for alle kvinner.

Således kan kvinner faktisk jobbe i yrker som buss eller lastebilsjåfør, men har fortsatt et forbud mot å utføre underjordiske arbeid og arbeid knyttet til flytting og transport av last. Oppløsning av for eksempel forbudet mot kvinners arbeid i gruveindustrien eller arbeid som behøver store fysiske anstrengelser vil sannsynligvis ikke gi en rasende tilstrømning av kvinner i disse yrkene, men ingen bør ha rett til å forby dem noen arbeid. Jeg syns at kvinner bør informeres om de mulige helseeffektene som er forbundet med den angitte jobben, slik menn gjør, og ikke forby kvinnene muligheten til arbeid. Disse forbudene er argumentert med de skadelige virkninger av visse kvinners reproduktive funksjoner.

Mange undersøkelser viser at en del arbeidstyper også påvirker den reproduktive aktiviteten hos menn. Men det er ingen som har tenkt å forby dem å utføre de enkelte arbeidstypene!? En mann har lov å bestemme selv over sin egen helse, mens kvinner er fratatt denne retten.

Et annet eksempel på bestemmelser som er diskriminerende er også regler om pensjonsalder. Det stemmer nok at de fleste kvinner som har harde eller kjedelige jobber ikke drømmer om å utvide retten til pensjonisttilværelsen, men tvert i mot ønsker de så snart som mulig å trekke seg fra det aktive næringslivet. Men det er stadig flere kvinner som ønsker å jobbe lenger enn det lovlig regulert pensjonsalder sier, men loven hindrer dem. Funksjonsmåten til pensjonssystemet i Polen har som mål at pensjonistene bare skal få betalt de midlene de har samlet i sitt "pensjonisttilværelses" konto. Kvinner som har en kortere jobbansettelse som gir dem retten til å pensjonere seg, vil ikke kunne motta mer enn de har akkumulert, derfor er det av interesse for kvinner å motta en høyere ansettelse og dermed også få høyere pensjon. I Vest-Europa er pensjonsalderen for menn og kvinner 62 år.

Kvinners posisjon i arbeidsmarkedet er betydelig verre enn det menn ligger på. Diskriminering mot kvinner på arbeidsmarkedet er altfor utbredt, og det er ingen som sier imot dette faktumet. Det er mye vanskeligere å finne jobb for en kvinne, ikke bare fordi de fleste jobbtilbudene ikke er rettet mot dem, men også fordi de har mye færre muligheter til å heve sine kvalifikasjoner. De fleste profesjonelle kurs som blir arrangert av arbeidskontorene er som regel sett på som mannelige oppgaver, mens få er adressert til kvinner. Mange yrker er fortsatt utilgjengelige for kvinner, det er klart at de i de fleste yrkene prefereres menn. Bare ved å se på annonsene i avisen er det lett å innse omfanget av diskrimineringen mot kvinner: bedre betalte jobber er rettet mot menn, kvinner er først og fremst ettersøkt til å være sekretær eller sjefens assistent. Et vanlig spørsmål er om kvinnen har en eller planlegger en familie og barn. Å ha en familie og barn er en vesentlig hindring i å finne en attraktiv jobb, og det er klart at familieansvar kommer til å påvirke arbeidsproduktiviteten til kvinnen. Kvinner tjener fortsatt i gjennomsnitt 30% mindre enn menn, og de blir sjeldnere besatt i lederstillinger. Kvinnen for å fremme må som oftest være betydelig bedre enn menn. Kvinners sysselsettingsrettigheter er lettere å overkjøre. Gravide arbeidstakere tar ofte permisjon og det er ikke uvanlig, men reglene for kombinasjon av permisjon og jobb blir stadig mer illusoriske.

Dessverre så støter vi oftere på problemet med gravide tenåringer. 17 eller 18 år gammel jente blir gravid og som oftest blir forlatt av partneren sin, og står igjen alene med problemet med fødsel og oppdragelse av barnet. Utilsiktet graviditet er sett av det Polske samfunnet, bare som et kvinnelig problem - det handler om en jente, ikke en gutt. Det sies å at jenta er "fanget". Og ennå, vi vet at kvinnen ikke kan bli gravid selv, må det være en person til. Det i seg selv at hun bærer et barn betyr ikke at hun er helt ansvarlig for dette. Men de fleste forstår ikke dette problemet og anser henne som den eneste ansvarlige for graviditeten, og at det er hennes plikt å ta seg av barnet. Slik tankegang om at kun moren skal ta seg av barnet fører også til diskriminering av menn. Rollen til faren blir ofte begrenset til å sikre barnet goder. Derfor er vanlig å tro at bare en mor vet hva som er best for barnet, og at barnet føler seg trygt kun i fanget til moren. Derfor gis retten til forvaring av barnet til moren etter en skilsmisse. Far får kun treffe barnet i noen korte perioder og i tillegg til det må han betale underholdsbidrag. En far er ansett som en dårligere forelder, bare fordi han er en mann.

Diskusjon om likestilling mellom kvinner og menn er et sensitivt tema. Hvert ord eller handling kan bli oppfattet av en annen person som diskriminering. Diskriminering har alltid vært og vil fortsette å være, og det er av den enkle grunn at kvinner og menn er veldig forskjellige fra hverandre. Forskjellene er særlig tydelige i vårt fysiske struktur. Det er klart at en kvinne er svakere enn mannen, og er derfor ikke i stand til å utføre mange yrker så godt som en mann og vice versa. Kvinnen er mindre og har en mer delikat struktur, som igjen gjør det bedre i arbeid som krever presisjon. Kvinner og menn har også ulike mentale egenskaper. Kvinner er mer tålmodige og fornuftige, mens mannen har bedre orientering og har en bedre beherskelsesevne. Noen kommer kanskje til å anklage meg for stereotypisk tenkning her og nå. Men det er nettopp slik det er og ulike forskninger bekrefter denne påstanden. Den mannlige og kvinnelige hjernen er bygget på to ulike måter og begge kjønn utnytter den på sin "egen måte". Jeg må si at menn og kvinner bør har de samme rettighetene. De bør også behandles ganske jevnt, men forskjellene mellom dem gjør det rett og slett umulig.