Døden er en merkelig ting, den kan bare plutselig komme eller snike seg innpå. Døden kan være urettferdig i blant, den river bort mennesker du er glad i og har aller kjærest. Den gir tunge tider med sorg som graver seg inn i hjerterota å blir der som et varig minne. Du kan heller ikke glemme døden, for den er bak i hodet uansett. Tar du fly kanskje du krasjer, seiler du båt kanskje du drukner, går du på gaten kjører kanskje en bil deg ned. Ja, uansett hvor du er, er døden med deg.

Slik var det med min mormor. Hun var ikke i noen ulykke nei, men døden tok henne allikevel. Sykdommen kolesterol dro henne vekk fra denne verden. Den gang var jeg bare 1 år gammel og skjønte ingen ting hva død var for noe. Men hva skal egentlig en ett åring skjønne?

Kanskje det var best slik, slippe den tunge sorgen? Så lett er det faktisk ikke, for det svir enda mer at jeg aldri fikk muligheten til å bli kjent med henne.

Døden kan også være en fantastisk ting. Tenk å bare få slippe alt, gi slipp på alle problemer og bekymringer. Sveve ut av kroppen til evigheten langt, langt borte. Få en frihet du aldri kunne ha drømt om.

Slippe hverdagen der du er redd for hva andre mener om deg eller hvordan du ser ut, ingen masete foreldre som skal bestemme hva du skal gjøre. Livet ville vært herlig uten det, men døden er vel ikke akkurat et bra alternativ for å rømme fra problemer.

Det er jo ikke du som får lide for det etterpå, det er de som er glad i deg og bryr seg om deg som må bære sorgen og lidelsen av tapet av noe kjært.

Mange har vell hørt om ”dødens engel”. Kanskje den henter deg, med sine lyse, varme øyne som ser langt og dypt i sinnet ditt og river ut alt ondt. Sender deg videre til et varmt fredelig sted der du møter dine forfedre du engang har sørget over. Ja, døden er kanskje ikke så verst. Men når den tar unge mennesker, kanskje altfor unge, er det grusomt.

Uten å få leve ut livet på denne vidunderlige verden man har fått kommet til, ja døden er urettferdig.

Jeg tror ingen vet helt hva som skjer etter døden. Mange sier de har hatt en ”nær døden” opplevelse, der de kommer til et skarpt lys og en varme som kjennes fredlig og deilig. Ingenting er mørkt og ingenting er ondt. I sommer da jeg var hos min farfar, fortalte gammeltanten min noe jeg aldri har blitt fortalt før. Min bestefar som liten har en gang holdt på å forlate denne verden. Han og en kompis var ved en dyp elv, der de lekte og skøyte rundt slik som smågutter gjør. Plutselig var det bare det lyse hode til farfar som forsvant under vannet. Kompisen løp alt han kunne får å hente hjelp, men kom litt for sent. Til slutt kom en ung kar og dukket etter han, og fikk han på land. Etter en stund med oppliving ble han sendt på sykehus. Heldigvis gikk det bra.

Etter denne hendelsen fortalte farfar min gammeltante hva som skjedde når han lå i det kalde vannet. Han sa det ble varmere og varmere, tilslutt så han et sterkt lys han aldri har sett før, i lyset dukket moren hans opp, altså min oldemor.

Hin smilte å sa at hans tid på jorden ikke var omme, han skulle få leve lengre. Etter jeg hørte dette fikk jeg et nytt syn på døden. For kanskje det er mer mellom himmel og jord enn det vi tror. Uansett hvor langt vi graver oss ned i tankene våre om livet etter døden får vi aldri noe helt konkret svar.

For noen er døden et vondt tema, for andre vanskelig.

Det kan diskuteres i flere timer, ja flere år vis man gidder.

Du dør helt, føler ingenting, har ingen minner, alt blir bare borte eller blir du født på ny. Kanskje livet akkurat har begynt når du dør. Disse spørsmålene har vell vær og en annen surrende i hode, kanskje hos deg og?