Stadig flere blir tatt for brudd på dopingbestemmelsene. Utallige idretter blir ruinert av doping. I disse idrettene har dopingens herjinger lagt kraftige merker etter seg. Kulestøt og vektløfting er gode eksempler. Sistnevnte risikerer også å bli strøket fra listen over og OL-øvelser. Hvordan kan det ha kommet så langt?

For å svare på det spørsmålet må vi ta en titt i historiebøkene. De fleste i dag tror at doping er noe som har oppstått i de siste årene. ”Et resultat av det 21-århundre”, blir det ofte betegnet som. Men faktum er at doping har vært tilstede hele tiden. Ingen klarer å forestille seg at dopingen har forekommet helt tilbake på 1800-tallet. Alle reagerte med sjokk og vanntro da Carl Louis – sannsynligvis verdens beste sprinter gjennom tidene – innrømmet at han stort sett var dopet i sine glansår.

Folk har rett og slett vært naive når det kommer til doping. Ingen nordmann på denne planeten kan forestille seg at noen av de norske idrettsutøverne er dopet. Men så ble Stian Grimseth avslørt, (og selv om han påsto at han ikke var klar over at han dopet seg, så venter fortsatt verden på en dopingdømt idrettsutøver som tilstår). ” Det kan ikke være sant!” tenkte vi. Men det var det. Og det er ikke Bre i Norge at det er sånn. Ingen spanjol hadde formodning om at Johann Muhlegg var en juksemakker, ingen i Storbritannia hadde anelse om at Rio Ferdinand var et ”dopvræk”, og ikke en eneste amerikaner hadde mistanke om at Kelly White dopet seg. Her kan vi nevne utallige eksempler, men jeg lar være. Poenget mitt er at vi er altfor godtroende når det kommer til våre egne. Kanskje er det på tide å åpne opp øya?

Lahti-skandalen i 2001 rystet hele verden. Hvem kunne tro at et landslag ville finne på noe sånt? Nå har også klubblegen til Juventus blitt dømt til 2-års fengsel fordi han jevnlig dopet ned spillerne uten at de visste noe om det (eller gjorde de det?). Og verden er full av eksempler og juksemakere, selv om bare et fåtall er blitt kjent.

Selv om de fleste har vanskeligheter med å tro at Lahti-skandalen kan ha ført noe positivt med seg, så gjorde den det. Den var et vendepunkt i kampen mot doping. Dopingjegerne har igjen fått troen på at det er mulig å ta juksemakerne. De fikk blod på tann, og har skjerpet seg enormt. Nye avsløringsmetoder har allerede kommet, og flere er på vei. Antall tester går skyhøyt opp for hvert år som går, og selv om det kommer nye designerdop hele tiden, så er kanskje ikke kampen tapt allikevel?

Men er det egentlig det vi vil? Jeg re klar over at dette høres sprøtt ut, og mange er sikker uenige med meg. Men hvilken nordmann – med hånda på hjertet – ville gledet seg over at hele den norske langrennseliten ble tatt i doping? Ikke at jeg mistenker de norske gutta for noe som helst, jeg prøver bare å vise at vi er altfor subjektive når det kommer til våre egne. Men er det derimot ”Tre Kronor” som blir tatt, hopper vi i taket og jubler! De fikk jo som fortjent, ikke sant?

Dagens idrettsutøvere gjør alt for å oppnå suksess! Dette er noe som sakte men sikkert har utviklet seg på slutten av det siste århundret. Viktigheten av å vinne blir større hele tiden. Den har faktisk blitt så viktig at gleden etter hvert forsvinner. De enorme pengebeløpene og heltestatusene gjør at folk ikke tenker på konsekvensene. Hvem bryr seg om mann mister litt hår her og der, får konsentrasjonsvansker og søvnforstyrrelser eller i verste fall får kreft?

Det et disse utøverne er villige til å ta såpass store risker sier sitt. Og i tillegg når de vet at sjansen for å bli tatt er stor, begynner mann å skjønne hvor langt det har kommet.

Nye designerdop kommer på markedet (THG som har felt hundrevis amerikanske idrettsutøvere er et godt eksempel), samt nye å ta dop på gjør det vanskelig får dopingjegerne. Uansett så må vi gi dem honnør for den jobben de har gjort, selv om det er langt fra godt nok. Men det kanskje like greit likevel?