Dødsstraff! Ordet skaper mange refleksjoner og tanker i hodet mitt. Bilder av mennesker som halshugges, steines og brennes til døde. Et forferdelig bilde. Tankene fører meg til USA hvor dødsstraff fremdeles praktiseres. Er det ett nødvendig tiltak for et land med stadig økende kriminalitet å ha døden som avegrasjon fra folkets side? Skal det skape frykt fra å begå forferdelige handlinger? Gjør det det?

Spørsmålene virrer. Jeg prøver å roe meg ned fra den stemmningen jeg er i og slår på tv`n. Gjennom min vanlige "zapping," fanger CNN oppmerksomheten min. Scenen er tatt fra Oklahoma i USA, der Timothy McVeigh går ut fra en rettsbygning. Han er mannen som var ansvarlig for terroraksjonen der 168 personer døde. Utenfor står det store folkemasser og roper "burn Timmy burn" i ett enstemmig kor. Senere reklamerte kanalen om at de ville sende henrettelsen "live" på tv. Jeg forestilte meg feite amerikanere med ølen i den ene hånden og popkorn på magen med en henrettelse, i beste sendetid, som kveldens store høydepunkt. Jeg synes nesten jeg kan høre "se han steker, nå er det vel like før øya popper ut". Tanken gir meg en kvalmende følelse.

Jeg slår av tv`n, og sitter betenkt i min nyervervede "Stressless". At amerikanerne også nå skal lage show av henrettelser overrasker meg ikke. Ingenting synest å overraske meg derfra lenger. Men denne dødsstraffen, kan vi kritisere land for å praktisere det? Selv kristne mennesker kan ikke benekte sannheten som står i deres livsveileder:"Liv for liv-øye for øye-tann for tann." Et spørsmål som virker naturlig for meg, er om det ikke noen ganger er rettferdig å henrette. Finnes det ikke en grense for hvor grusom en handling kan være, at når den overskrides gir rett til å drepe? Men rettferdighet. Kan vi måle det? Er den virkelig reell for alle? O.J. Simpsom saken ligger ferskt i minnet. Alle indisier og bevis vitnet mot han. Hvordan kunne han da gå fra å nærmest sitte i "stolen", til å være en fri mann? Rettferdigheten virker relativ, og veldig urettferdig ovenfor mennesker som er svakerestilt. Mennesker uten tre Porsher i garagen og 100 millioner i banken. Fattige, innvandrere og liknende.

En viktig årsak til at denne straffen praktiseres, er at den skal ha en preventiv virkning. Folk skal miste drapsinstinktet når de vet at de selv risikerer døden. Men tenker voldsmenn på konsenkvensene av sine handlinger? Ugjerningene skjer jo helst i irrasjonelle sinnsstemninger der sinnet råder og fornuften fordufter. I de fleste tilfellene vil jo da meningen være borte. Dødstraff er vel da ikke mer preventivt enn livsvarig fengsel?

Jeg har også hørt andre gode argumenter for dødsstraff. "Ved å henrette hindrer vi personen fra å begå nye forbrytelser." Dette er jo et selvsagt uomtvistelig argument, det er grenser på hvor mye skade en person kan gjøre, etter han er død. Særlig hvis han var hindu. Da kunne han vel ikke håpe på å bli gjenfødt som annet enn en blåveis.

Spørsmålet blir da om rettsapparatet er i stand til å bestemme hvem som vil drepe igjen. Jeg leste at det i en engelsk undersøkelse "bare" var to av 192 mordere som drepte igjen. Dette viste seg å ikke være mer enn vanlige kriminelle. Skal vi da henrette alle forbrytere? Det er vel også en viss fare for at uskyldige blir offer for justismord, og blir dømt til døden for en forbrytelse de ikke har begått. Vi husker vel "the Birmingham 6", som ble torturert av IRA til en tilståelse de ikke hadde begått. Og ikke minst; vår egen Liland-sak, som sikkert hadde ført til dødsstraff dersom Norge hadde praktisert dette.

Tankerekken min blir ubarmhjertig avbrutt av en hylende vannkoker. Jeg spretter opp av stolen. "Ahhh, jeg hadde nesten glemt hvor mye jeg hadde lyst på kaffe bare ti minutter siden." Kjøkkenbenken ser ut som et lite fjell. Med asjetter og kopper og krus. Ikke tale om at jeg skal bestige det i dag, tenker jeg og heller opp en kopp kaffe. Jeg ler for meg selv med forestillingen av litt krem på "fjellet". "Ha, ha. Med et lite kransekakeflagg på toppen har jeg mitt eget lille Mount Everest."

Latteren sitter fremdeles løst idet jeg forskanser meg i godstolen igjen. Etter et par sipper av varm nytrukket kaffe, oppdager jeg brevet som ligger uåpnet på bordet. Jeg kjenner igjen FrP logoen. Selv om jeg allerede har bestemt meg for hva jeg skal stemme, åpner jeg det. Noe fanger oppmerksomheten min. "Dødsstraff i krig gjeninnføres." Jeg leser videre om at flertallet på FrPs landsmøte ønsker dødsstraff for landsforræderi. De mener at det er riktig at landsforrædere som setter andres liv i fare, i en krigssituasjon, straffes med døden. En lang pause. Så dette er også et spørsmål i norsk politikk? Ikke bare "over there?" Tenker videre, prøver å gjøre meg opp en mening. Kanskje dette også er en faktor man bør ta med i vurderingen av partivalg?

Jeg ble sittende helt oppslukt å tenke, helt uvitende om at jeg faktisk satt og snurret på stolen, som en liten unge. Jeg hadde aldri virkelig fordypet meg i emnet, bare tenkt på at de får som fortjent. De har selv gravet sin egen grav. Jeg mener fremdeles at de selv er skyld i situasjonen de har kommet opp i, men at dødsstraffen i seg selv er mer utspekulert enn mord. Til sammenlikning måtte morderen ha opplyst offeret om tidspunktet han skulle lide en grusom død, og stenge han inne på nåde i måndesvis. Jeg tror ikke man vil finne et slikt monster i virkeligheten. "Nei, det tror jeg ikke," gjentar jeg høyt for meg selv.

Jeg våknet, nærmest som av en drøm, svimmel. Jeg liker å tro at det var et resultat av at jeg endelig hadde gjort opp en mening og tatt ett standpunkt. Men sannheten var nok ikke så idyllisk. Det var nok min bioligiske klokke som fortalte meg at det var Seinfeld tid. Jeg slo på tv`n og sank ned i stolen.