Å sitte stille, bare lytte. Kjenne pusten flyte jevnt rundt i kroppen, inhalere den friske luften som trekker inn fra vinduet. Føle seg befriende alene i sitt eget univers. La tankene svirre rundt det faktum at du lever, du sitter der i eget kjøtt og blod og er levende. Du eksisterer. Det er få ganger man får tid til å tenke ordentlig i gjennom det. Ens egen eksistens.

 

Det er deilig.

 

Tankene svever behagelig ukontrollert rundt inne i hjernen, de får liksom ikke helt fotfeste før noen nye kommer og tar deres plass. De strømmer stadig på, og alle krever å få sin del av oppmerksomheten. Det er nesten litt slitsomt. Nesten.

 

Noen tanker har man tenkt før. Det kan føles som om mange av tankene du tenker helt eller delvis allerede har blitt tenkt, de infiltreres liksom i hverandre som et stort nettverk av tanker, fykende rundt. Noen ganger uten mål og mening, andre ganger med en bestemt mine som helt tydelig vet hvor den skal. Det er tankene uten mål og mening som skaper den indre harmonien man trenger for å fungere. De kommer helt uventet, aktiviserer din bevissthet, gjør den oppmerksom, og blomstrer så opp i sitt fulle volum. De er herlig enkle, bærer ikke snev av komplikasjon og tvil, blomstrer ubekymret uten å fortrekke en mine. Når de har underholdt ferdig og ikke har mer å tilby, trekker de seg rolig tilbake og gjør plass til nye. Avslappende, befriende og genialt.

 

Men så aktiviseres tankene med bestemte formål. Disse tankene er manipulativt sylskarpe, og sprer rundt seg med en lett kvalmende dis av snusfornuftighet og gledesdrepende virkelighet. De holder deg oppdatert om tingenes tilstand, og hvorfor den er kjip. Tingenes tilstand er nemlig som regel kjip. Du kunne vært penere. Du kunne vært smartere. Du kunne, slik som alle andre, hatt en iboende avslappet og beundringsverdig tilstedeværelse som signaliserte selvsikkerhet og enorme mengder kvalitetsrike egenskaper. Du kunne hatt et bunnløst lager av saftige replikker som passet i enhver sammenheng, ferdigspissede og klare til bruk. Sett at du var kul da, noe du ikke er. Det er mye du ikke er. Faktisk, det er mer du ikke er, enn du er.

 

For hva er du egentlig? Jeg mener, hva er du?

 

Er du sporty? Initiativrik? Impulsiv? Morsom? Har du evner til å kunne se ting fra forskjellige synsvinkler, forstå de sosiale kodene vi omgir oss med, omstille deg slik at du kan takle de fleste situasjoner, være en person andre ser opp til? Har du potensiale til å bli noe stort, noe ekstraordinært? Bærer du på en medfødt egenskap du har arvet og som har ligget og boblet i årevis, men som snart, snart vil blomstre ut i hele sin herlighet og blende verden med begeistring? Er du, om vi skal være dønn ærlige og oppriktige og forlate alle mulige formildende omstendigheter, egentlig noe spesielt? Betyr du noe, utgjør du en forskjell, påvirker du folks liv i en positiv og oppbyggende retning?

 

Slik kan du holde på i evigheter. Du vil etter all sannsynlighet neppe påstå for deg selv at alle disse betegnelsene passer på deg, at du som person er såpass fullkommen at du ikke finner feil graverende nok til at frustrasjonen og selvmedlidenheten tar overhånd noen ganger. Det finnes nemlig alltid, dersom du bryr deg om hvor på skalaen du stiller i forhold til andre mennesker (noe du trolig i aller høyeste grad gjør), noen som overgår deg, uansett hva av utseende, egenskaper og kvaliteter det måtte angå. Det trenger ikke nødvendigvis å stemme etter andres oppfatninger, det dine normalitetsnormer og personlige skalaer tilsier, men like fullt føler du det på kroppen. Og det er ikke en bra følelse, den stemningen det får deg i å oppfatte deg selv som taper i ruletten som fordeler de forskjellige egenskaper og fordeler vi besitter, og som taper i prosessen som utvikler mennesket til å bli det det blir.

 

I bunn og grunn handler det om søken etter lykke. Det å ha en indre tilfredstillelse som tvers i gjennom gjør deg glad og gir deg livslyst, et privilegium som blir sjeldnere og sjeldnere, takket være samfunnet slik det er i dag. Det kreves hele tiden at vi presterer og tar oss bra ut, at vi kommer høyt opp på scoringstavla sammenlignet med våre medmennesker. Det er så alt for lett å drukne i menneskehavet, å få følelsen av å være en ubetydelig liten skapning plassert på jorda uten noen bestemt funksjon.

 

Livet er evig jakt etter det man ikke har, for det heter som kjent at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Lykken er der du ikke er. For hva er vel din tilværelse mot den de som er penere, smartere og bedre sosialt tilpasset enn deg, innehar? Det kan man spørre seg, men det er meningsløst og selvdestruktivt. Det kan påstås at lykken kommer dersom man ikke tenker for mye. Tanker er brutale og analyserende, og forteller deg det du ikke vil høre. Dette gjelder da de tankene med bestemte formål vel å merke. De andre tankene, som daler ned i hodet ditt ut av det blå og farger sjelen din rosa, om mulig en anelse lilla og gul, og som behagelig plasserer din ellers så grå hverdag bort i en tåkete, uklar sky, kan ikke annet anbefales enn å imøtekomme med åpne armer.

 

Som når man sitter ved vinduet en kjølig i desemberkveld, sliten og utmattet etter en hektisk dag på jobben eller skolen. Tilstanden er lett fraværende, mens tankene kretser rundt sammen med snøkrystallene som daler ned utenfor.

 

Mon tro om de fryser der ute i kulda?