Klakk, klakk, klakk hundre hæler stormer ned trappene så sand og krittstøv fyker. Førstemann deiser til ytterdøra og dørbladet suser i vei og hengslene jamrer sårt.”Jippi, sommerferie!” hyler flokken og galopperer ut i sommersola.

Det er siste skoledag før sommerferien, og lukta av nyslått gress fra ekrene rundt skolen slår i mot oss. For en herlig følelse, tenker jeg, en hel sommer fri! Akkurat nå føles det som om hodet mitt er stappfullt av sommerplaner, sommerønsker, og alt som har med sommer å gjøre. Først skal jeg sykle heim i en rasende fart, tømme sekken, pakke bøkene pent på plassen sin i hylla på rommet mitt. Matboksen skal parkeres på kjøkkenbenken for siste vask før ferien. Sekken skal jeg ta med ut, og få bort all lukt av klasserom, krittstøv, anmerkninger, rundskriv og formaninger skal den få en real omgang med hage slangen før den henges på klessnora til tørk. Så kommer sikkert sekken til nytte igjen og får være med på fisketurer, overnattingsturer, ferieturer, ja kanskje en martnad?

For liksom å tenke tankene for alt unødvendig mas og skjenn, skal jeg se over årets skoledagbok, sjekke om det er noe viktig jeg har glemt, om det finnes noen spennende avtaler sist i juni, om der er noen syke lærervitser å drøye tida med ved behov.

På dette tidspunktet passer det å ta planleggingsmøte med en eller flere kompiser. Hvis det er godvære, og det er det jo som regel om sommeren, tar vi det oppå trampolina, der vi gjerne kan overnatte hvis vi henter noen tepper og puter. Uten mat og drikke duger helten ikke, så her må det til iskald cola, og beste slags pizza som er den nye Full Pakke fra Grandiosa.

Det beste med å sitte sånn å gynge på trampolina en varm, topp sommerkveld ved st. Hans tida mett av pizza, er at sommeren føles helt uendelig lang. Hvis vi tar fornuften i bruk, vet vi jo at vi må inn i samme ”fengslet”, i august en gang, men det skyver vi langt bort. Nå er det sommer, og gid den varte evig.

Fra skolen er vi vant til mas, formaninger om timeplan og lekseplan, ansvar og brudd på ordensreglementet, alt vi må og ikke må, at når vi sitter sånn en lys sommer kveld som snart er natt, og det bare er juni, da klarer vi ikke å få et eneste fornuftig ord ned på planen vår. Egentlig gjør det ingenting. Sola går ned ved Vega, en av gutta roper at der kjører læreren fobi på veien. Vi andre glor dumt på hverandre, på noen timer er lærer blitt er fremmedord, som vi ikke helt kommer på hva har med oss å gjøre.

Ut på morgenen våkner vi under skrik av glade måser som hilste en ny dag til en av mine kamerater ved å drite i ansiktet til han.

Først når en mobil ringer iltert og truende ut på formiddagen, våkner vi til liv igjen, fortsatt like fri for planer for ferien, men i kjempegod feriestemning. En stor bror kommer forbi og lurer på om vi har slutta å ligge inne sånn som fornuftig folk også nå, og nevner at det er jo bre, da sparer jo familiene pengene til senger….. Litt urvne etter å ha sovet i sola kommer vi oss i sittende posisjon alle mann. Rundt oss suser hunder og fluer, flere traktorer som er i gang med siloslått durer jevn i bakgrunnen. Et vindpust bringer med seg blomster og nyslått gress.

Forvirret kommer vi oss på syklene, noen har nevnt et kjempegodt forslag om at den første frokosten i vårt nye, frie liv bør bestå av iskrem. Det ble enstemmig vedtatt, og nesene settes i retning butikken. Sykkeldekkene kraser i løs grusen, synger lik som oss, endelig fri, endelig fri, endelig fri….