Ensomhet, en følelse av savn som er tung for de fleste å bære på. Ensomhet kan være så mye. Ensomhet kan være savnet av ønsket kontakt med andre personer. Det kan være å føle seg utafor de andre, at man føler seg annerledes. Ensomhet kan være vanskelig å sette ord på.

Ensomhet er en følelse, det er ikke noe man kan ta og føle på. Det er noe innvendig mennesket bærer på. Det kan gjøre vondt å være ensom, men det er ikke det vi skal begynne med her. Vi skal nemmelig høre litt om frivillig ensomhet eller eremitt-tilværelse som det kalles. Det er noe som er selvpåført, det er ikke alltid av egen vilje, men det er det i de fleste tilfeller. Frivillig ensomhet er ofte tilkoblet til religioner. Vi kan jo ta bibelens ørkenaskese. Det er kristne som reiser ut i ødemarken eller i ørken for å leve et liv i ensomhet. De holder seg unna mennesker og våre levemåter for å leve ut det åndelige. Men skal jeg være helt ærlig så kan ikke en som bestemmer seg for å leve alene, bli stemplet som ensom. Man kan jo ikke klage på at man velger å leve som en eremitt. Grunnen til at jeg skriver eremitt er fordi frivillig ensomhet eller askese betyr eremitt på gresk.  En norsk filosof med navn Lars Svendsen mener at en person som har valgt å være for seg selv, ikke kan kalles ensom. Noe jeg vil si meg helt enig i. Vi har jo også munker og de som lever klosterliv. Hvorfor velger de et liv i ensomhet, de får verken mulighet til å bli elsket eller elske noen? De gir jo bort alle eiendeler og muligheter til å leve livet. De blir stengt inne i kloster og ser aldri dagens lys. De velger sin egen ensomhet. De kunne jo bare prøvd å klage på hvor ensomt de har det.

Men det vi oftest forbinner med ensomhet er ufrivillig ensomhet. Den vonde, harde, ekle og svulmende følelsen som strømmer ekkelt igjennom kroppen. Du vet ikke alltid hvorfor den kommer, men du kan ikke gjøre noe for å stoppe den. Man blir ofte slitne og veldig lei seg.  Det som ofte er medvirkning til ufrivillig ensom het er mange årsaker. Det kan være at man har mistet noen som står deg nært, et dødsfall som gjør at man mister en man bryr seg om.

Familie er jo også en stor faktor når det gjelder ensomhet. Mangler du familie og kanskje har foreldre som ikke bryr seg og er der når det trengs kan dette skape en stor form for ensomhet hos personer. Dette blir ofte beskrevet som et stort sort hull innvendig som bare vokser og vokser.  Men det er ikke bare det som spiller inn. Det kan også være mangel på sosiale antenner, kanskje man er litt rar og tilbakeholden og ikke helt vet hvordan man skal kommunisere med andre. Det kan også være mangel på venner og at man føler seg annerledes. Den ufrivillige ensomheten kan fort gli over i noe langt større og verre.

Negativ ensomhet, den skumle og farlige ensomheten. Den som kommer smygende på som en satansdisippel. Det er da ensomhet begynner å bli alvorlig. Denne typen ensomhet går utover psyken og kan gi deg fatale depresjoner. Det kan føre til suicidalske tanker, og man kan ende opp med å ta livet sitt noe folk kanskje syns er en bra ting, da slipper man å gå rundt med den negative depressive ensomheten som antakeligvis gjør vondt helt inn i hjerterota.

Men vi har jo også de som går og bærer på denne forbannelsen av ensomhet. De som går å synes synd på seg selv, de som trøstespiser seg fete, de som begynner med selvskading, de som finner trøst i alkohol og narkotikum, de som blir sittende i rommet for seg selv og de som tar seg mot nok til å stå imot den sterke følelsen av ensomhet og prøver å gjøre noe med den.  Og det er den siste av de seks typene jeg nettopp tok for meg som skal ut i lyset, de andre faller litt i mellom så de bryr vi oss ikke noe om akkurat i dag.

For det er de som prøver å gjøre noe med den forbannelsen som skal komme frem. De sterke, de tøffe og de villige, de som prøver å gjøre et rent helvete til noe bra. De som prøver å snu på elendigheten. Jo, de skal jeg fortelle deg om. Er det noen som skal være stolte og fulle av ære så er det de som klarer å komme seg igjennom et ensomt liv. De som prøver å få seg nye bekjente, komme seg ut i det fri. De klarer å klatre over det lange fjellet av ensomhet som har bygd seg opp som skyskrapere helt siden moren sa de ikke var verdt femti øre. Man kan si at det er alles egen feil at man føler seg ensom, noe som er helt ukorrekt. For det er jo de rundt sin skyld, det er de som får personen til å føle seg ensom. Det er mennesker vi skal være stolte av. Det er de som har det tøft. For de kjemper imot noe av det verste som finnes. Noe som kalles ensomhet.