Hver morgen våkner jeg og føler meg helt tom. Når jeg går inn i dusjen prøver jeg å glemme slik at jeg kan gå ut og være glad. Men det klarer jeg ikke. Når jeg går ned til frokost smaker maten vondt, jeg har på favoritt pålegget mitt som er spekepølse, men det smaker bare papp.

Da jeg var liten var jeg glad og blid tjuefire timer til dagen, syv dager i uken. Men da jeg ble eldre begynte jeg å føle meg ensom av den grunn fordi alle mine venner fikk seg kjæreste men ikke jeg. Jeg har hatt noen få gjennom mitt liv, men det har aldri vart lenger enn noen uker. Denne ensomheten som fyller mitt hjerte begynner å ta over meg fullstendig.

Hver dag når jeg kommer på skolen er det alltid noen som sitter med kjæresten sin. Når jeg ser dem kysse får jeg vondt i hjerte, det er som om noen stikker meg med en kniv flere titusen ganger. Det samme om jeg ser et bilde av to som er lykkelige, jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik for jeg har mange venner. Venner som er der for meg, venner som jeg kan kontakte om det er noe galt. Men allikevel, jeg finner ikke min trøst i dem. Det er ofte jeg føler meg veldig ensom og sitter helt alene i et rom å tenker stygge tanker om å ta mitt eget liv, men jeg klarer ikke. Klarer ikke tanken på å ta mitt eget liv. Det er en synd og det er egoistisk.

Tar du ditt eget liv tenker du ikke på vennene dine som sitter igjen på jorden og tenker på deg. Det kan til og med hende at du har ødelagt deres liv bare fordi du ville tilfredsstille deg selv og forsvinne for godt. Jeg har prøvd å ta mitt eget liv fordi jeg føler at jeg ikke har en grunn å leve for, men jeg tenker på mine nærmeste. De hadde aldri taklet det.

Når det ringer ut til friminutt går jeg bort til niende trinn. Dette er fordi jeg har en del venner der, og fordi noen av mine bestevenner går der. Men de bestevennene mine som jeg alltid er med har selvfølgelig kjærester. Dette ender opp med at de står opp til veggen å koseprater og kliner med kjærestene sine, ignorere meg fullstendig. Går jeg bort til dem å snakker til dem snur jentene seg å snakker med meg, men ser jeg i øynene til kameratene mine så har de et morskt blikk som kunne drepe. Når skole dagen er over må vi stå å vente minst en halv time fordi de skal gjøre seg ferdig med kjæresten. Stikker jeg får jeg beskjed dagen etterpå at jeg er en enstøing som alltid går i fra dem. De nyter å pine meg.

Hver dag smiler jeg og er glad, eller, det er i hvertfall slik jeg prøver å få det til å se ut som. Men bak det smile å glimte i øyet er det en ensom og trist person som ikke vet meningen med livet. Og jeg er ikke den eneste i verden som føler det slik. Jeg har en sjette sans for å kunne føle hva andre mennesker føler. Med denne sansen klarer jeg å vite hvem av vennene mine som er lei seg og jeg prøver så godt som jeg kan å trøste dem. Men fordi jeg skjuler meg bak en maske er det ingen som kan trøste meg. Har jeg i nicket mitt på msn at jeg er trist er det mange av vennene mine som sier jeg ikke har noen grunn til å være trist. De sier jeg syter fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men det stemmer ikke. De skulle bare visst.