Et liv er som et blad, du må gi slipp på livet slik som treet må gi slipp på bladet når høsten kommer. Uansett om det er ens eget liv eller om det er en annens, så er det ikke noe vits i å klamre tak i et vissent blad, for bladets reise er lagt. Når våren kommer så står treet der på nytt med nye friske grønne blader som strekker seg ut mot lyset og mot varmen. Og de gamle bladene som nå ikke eksisterer som blader lenger, de er næringen for alt som gror. De var med på skape den næringsrike jorda som de nye bladene trenger for å gro et godt og sunt liv. De danner grunnlaget for de neste generasjoner

Gjennom visjonene ser du ditt eget liv, du ser hvordan du lever. Gjennom tankene skaper du ditt eget liv, du skaper livet rundt deg. Gjennom hjertet ønsker du ditt eget liv, du ønsker deg det livet du vil ha. Gjennom sjelen velger du livet ditt, og det livet lever du. Om du har brukt visjonene, tankene, hjertet og sjelen i det livet du har levd, så har du levd det til fulle. Da er det ingenting igjen du trenger å gjøre bortsett fra å vite med deg selv at all den kjærlighet, tilgivelse, rettferdighet, lyst og forståelse du er fødd med er blitt delt ut i overflod. Ingen er fornøyd med hva de har oppnådd, de føler det er noe som mangler, men det er det ikke. For de tingene du ikke tenker på er de tingene som teller mest.

(Og de tingene som du angrer mest blir tilgitt, og de hendelser som ikke eier din stolthet vil forsvinne. For bare den delen av deg som regjerte din herlighet vil bli husket og den delen vil bli husket med hjertelighet, tro og verdighet.)

Alle har en gang følt tapet av et annet menneske, og sorgens ”oppslukelse”. Men la den ikke sluke deg opp, for den dagen kommer da du vil kjenne en varmen i stedet for sorgen. Og om du en dag våkner opp og ikke husker ansiktet deres lenger, og det gjør deg trist, så vær ikke lei deg, for det er ikke det som skal huskes. Minnene du har i hjertet ditt trenger ikke et ansikt for å bli hørt. Bare en røst som kan bære deres glød og visjoner videre for å varme seg selv og andre. Et ansikt kan ikke fortelle hvem en er, bare erindringene kan overrekke de følelser som omkranser en persons liv. 

Og frykt ikke for det som kommer, for det er noe som har eksistert like lenge som livet. Og klarer du å leve livet med dets enkle regler, normer og ufullkommenhet. Da klarer du også livets motsetning i lag med alle nester som har sin bortgang før oss, sammen med oss og etter oss. Og om du føler motsetningens urett, når noen så brått blir tatt fra denne verden. Så lev med dem i hjertet, og de vil lede deg gjennom din sorg og din lykke. For selv om et ansikt er borte vil dens sjel varme de utallige mennesker som er igjen med minnet. Og slik vil det alltid være, for selv den enkleste person har gjort inntrykk på et annet menneske med sitt eget liv (og død).