Det var helt stille i salen, og ingen viste tegn til å svare på professorens spørsmål; ” Hva ville DU ha gjort i en slik situasjon…? ”Jeg svelget, kjente at kjevemusklene strammet seg, og la plutselig merke til mitt eget hjerte som banket litt hardere enn vanlig. Og jeg var visst ikke den eneste.

 

Rundt meg satt de vanligvis så tøffe og høylytte studentene og stirret intenst i bordet. Noen ble veldig opptatt av skoene sine, andre av en stripe i bordplaten, og mange la hendene i kors og alle gjorde det de kunne for å unngå professorens blikk. Han hadde akkurat påstått at de fleste i klassen ville gjort noe umenneskelig hvis presset til det, men ingen ville tilhøre den majoriteten…

 

Forhistorien til denne stemningen var historien om Stanley Milgram, en svært utradisjonell psykolog ved Yale Universitetet i USA. Han mente å ha påvist at de fleste av oss vil kunne drepe et annet menneske, når vi bare slipper å ta ansvaret for det etterpå!

 

Etter annen verdenskrig var det nemlig mange som stilte spørsmålet; ”Hvordan kunne dette skje, hvordan kunne folk være så grusomme mot hverandre…” Milgram tok utfordringen, og begynte å studere akkurat det; menneskets evne til å påføre andre smerte og lidelse.

 

Han hadde fått med seg en rekke vanlige kvinner og menn, og de trodde de skulle være med på et eksperiment om læring og hukommelse. Testpersonen skulle sitte på den andre siden av en tynn vegg, og de kunne høre hverandre godt. Deltagerne ble bedt om å trykke på en knapp og sakte øke strømstyrken fra 15 – 450 volt, og dermed gi han elektrosjokk hver gang han ga et feil svar. Heldigvis var det kun en skuespiller på andre siden av veggen, og han var heller ikke koblet til en strømledning, men han lot som om han fikk støt hver gang de trykket på kappen. En autoritetsperson sto sammen med dem og overtalte dem vennlig til å fortsette. Han sa at det var viktig, og at de ikke kunne bli holdt ansvarlig dersom noe skulle gå galt med den stakkaren som fikk strømmen i seg.

 

Testpersonen, som jo var en skuespiller, fortsatte å skrike og klage og be om at de skulle stoppe. Han hylte i påtatt smerte, inntil han plutselig ble helt stille. Tilsynelatende død. Og resultatet sjokkerte alle; over 65 % av deltagerne ga en dødelig dose strøm, de andre stoppet litt tidligere. Men, nesten alle hadde trykket på knappen fordi de var blitt bedt om det, og fått høre at de var ikke hadde ansvar for testpersonens eventuelle død.

 

Og det var dette professoren spurte oss om. Ville DU trykket på knappen dersom du ble oppfordret til det? Ville det å slippe ansvar for sine handlinger gjøre en sadistisk handling bedre? Hvordan ville du ha reagert?

 

Mange har i nyere tid vært stilt for krigsrett, og mange har brukt argumentet at et stod mellom å bli drept selv, eller å drepe en annen. Og jeg begynte å tenke; er jeg villig til å leve videre som en drapsmann, eller vil jeg heller dø med integritet og verdighet..? Eller sagt på en annen måte; er egen integritet verdt å dø for?

 

Jeg tok en titt rundt meg igjen; fremdeles ikke noe tegn til å ville svare på spørsmålet. På ren trass rakk jeg opp hånden, og professoren smilte vennlig da han sa ; ”Jaha, her har vi en som vet hva han ville ha gjort ser jeg… ” Det visste jeg ikke ennå, men jeg visste at den eneste måten å finne ut av det på, var å få i gang en diskusjon. Bruke hjernen, og oppfordre andre til det samme. Så, jeg sa;

 

”For å kunne vite hva vi ville ha gjort, må vi se på hva slag verdier vi har som mennesker. Men, mange vet ikke hvorfor de er som de er, de har aldri tenkt så mye selv, de har bare gjort som de har blitt fortalt, eller gjort som familie og venner alltid har gjort. Også har de trodd at majoriteten eller historien har rett. Men, noe av det som skiller oss fra dyrene er jo bevisstheten om at vi har en bevissthet! Hva hjelper det hvis vi ikke bruker den… ”

 

Dette trigget en del i klassen, og som alltid; når en starter, følger de andre etter. Det ble en heftig diskusjon denne varme sommerdagen, der alle fikk sagt sitt. Først ute var Richard, sønn av en lang rekke krigshelter og han kjempet som en god soldat for å få igjennom sitt syn: Hvis man ikke gjorde det man ble beordret til, ville hele det militære systemet falle sammen. Autoriteter setter man ikke spørsmålstegn ved. Punktum.

 

Rasende fikk han svar på tiltale av klassens opprørere som mente at det var akkurat det man skulle! Sette spørsmålstegn ved samfunnet og ikke minst til de som satt i høye stillinger. De var noe dritt alle sammen. Så kom et par av jentene på banen og mente at dette ble useriøst, og de ville heller snakke om at det nok hadde vært mye vanskeligere å påføre smerte hvis man faktisk hadde sett personen lide. At det hadde blitt som å se små sultne barn i Afrika stirre inn i kamera med store, tomme og gråtende øyne, kontra det å lese en artikkel om at to millioner barn nå hadde sultet i hjel i en annen verdensdel. Og effekten av tårer er stor…

 

Raznic satt bare og ristet på hodet og mente at ingen skjønte hva de snakket om. Han var en flyktning fra tidligere Jugoslavia, og kunne sikkert bidratt med noe vi ikke visste, men han ville ikke si hva han selv mente om diskusjonen. Han bare gjentok at de andre ikke forsto..

 

Jonas, klassens buddhist, fikk heldigvis siste ordet før timen var slutt. Og han refererte til Dalai Lamas filosofi som jeg er helt enig i;

 

” This is my simple religion. There is no need for temples; no need for complicated philosophy.Our own brain, our own heart is our temple; the philosophy is kindness.“

 

Han fikk det til å høres så enkelt ut. Og kanskje er det enkelt?

 

Jeg gikk sakte hjem den kvelden. Jeg ville la dagens spørsmål kverne litt mer før jeg fordøyde det. Jeg tenkte på et par ting jeg hadde lest forleden kveld.. Det var et skremmende faktum at vi hver dag tenker over 95 % av de samme tankene som dagen før! Ikke rart livet blir fylt av rutiner og vaner og til slutt kjedsomhet da? Og jeg var glad for at jeg hadde fått utfordret mine egne verdier, og faktisk lyttet til de andres mening. Det fantes ikke en fasit på dette spørsmålet.

 

Jeg stanset ved andedammen, og sto stille og så hvordan endene levde i fred med hverandre. De svømte rundt, spiste, parret seg, spiste litt til og så egentlig ut til å ha det ganske greit. Ingen utsatte dem for eksperimenter og ga dem vanskelige dilemmaer som jeg var blitt utsatt for i dag. Alt var fredelig og jeg kjente hvordan skuldrene senket seg.

 

Plutselig ble stillheten flerret av en liten gutt i trassalderen som skrek til moren sin. ”Det får du meg ALDRI til å gjøre!” freste han til moren som fortvilet forsøkte å overtale han på alle måter til å sitte stille i vognen. ”Jeg gjør som JEG vil, ingen kan tvinge meg til noe!” - insisterte den lille gutten. Moren hans fikk nok grått hår av hele opptrinnet, men jeg smilte og fikk håp for fremtiden. Ikke alle lar seg påvirke av autoriteter.

 

Da jeg endelig kom hjem, var jeg helt sikker på hva svaret mitt var. Og det hang faktisk i gangen, og hadde påvirket meg bestandig. Et lite dikt, innrammet i en litt slitt gullramme, men med et høypotent innhold:

 

The Road Not Taken

Two roads diverged in a wood, and I,
I took the 'one less traveled' by,
And that has made all the difference...

-- Robert Frost