Reklame. Et uskyldig, relativt kort, trestavelsesord på ikke mer enn syv bokstaver, som, til tross for sin enkelthet, beskriver et fenomen vi til daglig blir bombardert med fra alle tenkelige kanter, med den hensikt å trenge inn i stakkars naive og lett påvirkelige menneskers underbevissthet for å styre dem i den retning som den lenge utarbeidede planen bak reklamen har bestemt. For det er alltid en plan. Bak hver eneste korte, teite reklamesnutt på fjernsynet, bak alle de skrikende og hårreisende stygge plakatene på torget sitter det en gruppe utspekulerte mennesker som har lagt hodene i bløt og tenkt seg fram til den ultimate slagplanen: hvordan de skal fange deg og meg i nettet, hvordan de skal bore seg inn i hodene våre og sende oss ned i avgrunnen, uten at vi i det hele tatt har skjønt hva som foregår. Og det handler jo, som det så altfor ofte gjør, om penger. Penger. Nok et uskyldig ord, satt på en genial oppfinnelse med den hensikt å gjøre det tidligere menneskets livsviktige kjøp og salg av varer og tjenester til en enklere prosess. En oppfinnelse som i dag styrer og bestemmer de fleste menneskers hverdag i stor grad, og som i vårt samfunn går hånd i hånd med den kjente og kjære reklamen.

Skal man promotere et produkt, en tjeneste eller idé med reklame, koster det penger, og reklamens mål er i de fleste tilfeller også å bringe inn penger. For å vinne må man satse - for å vinne mye, må man satse mye. Dette er det selvsagt ikke alle som har råd til, noe som fører til at mindre bedrifter, som muligens har noe som er verdt folks oppmerksomhet, taper mot de store, kjente og kjære varemerkene med mye klingende mynt i kassa, og dermed ikke når ut til massene med sine geniale ideer. Som et eksempel koster en reklamerute nederst på forsiden av Aftenpostens papirutgave nesten 200 000 kr for én dag, og dette sier det seg selv at de fleste nyoppstartede bedrifter ikke har råd til å betale. Lite reklame fører til lite salg, som selvfølgelig fører til lite overskudd, som igjen ender med at det er lite penger å kjøpe reklame for. En såkalt ond sirkel, som hindrer potensielt gode og nye løsninger fra å hevde seg i toppen.

"Jeg lar meg ikke påvirke", er det lett å si, der man sitter i sofaen en sen fredagskveld mens et opplagt forsøk på en manipulerende reklamesnutt for et heller håpløst produkt ruller over skjermen. Kanskje er det faktisk slik at du ikke lar deg påvirke av akkurat denne reklamen, kanskje er du utenfor målgruppen, kanskje er du ikke en av dem som de utspekulerte folkene bak denne 20 sekunder lange skrytevideoen har siktet seg inn på. Det er heller ikke slik at en reklame som skryter hemningsløst av et produkt nødvendigvis er en veldig god reklame, for som oftest er det ikke disse vi husker. Reklamer som får æren av å oppta plass i hjernene våre eller bli "snakkiser" blant vennegjenger er de som skiller seg ut, og som får oss til å le eller kjenne oss igjen i en situasjon. Mer enn en gang har jeg sett reklamevideoer på ett minutt, der kun de siste fem sekundene omhandler selve produktet, men det er ofte disse du husker og som dermed fungerer slik de er ment å gjøre. Likevel er dette såpass konkrete reklamer at man gjerne innerst inne er klar over at man har bitt på kroken, samtidig som de kapitalistiske sjefene sitter og gnir seg i hendene og konkurrerer om å glise bredest mens pengene renner inn.

Men det finnes selvfølgelig andre, mindre gjenkjennelige former for reklame. Det er disse vi opplever når vi går en tur på byen og blir vitne til en gutt som står og drikker fra en flaske Coca Cola, med en handlepose i hånden der vi kan skimte påskriften "RIMI" med store, skrikende bokstaver, ved siden av en varebil med din diskré reklamen for "Snekker Larsen" trykket på lakken. Dette er reklame som ikke er ment å påvirke deg like direkte som de korte snuttene på TV, men som gjennom en konstant strøm av noe så enkelt som små logoer eller slagord graver seg inn i underbevisstheten din og får deg til å gjøre ubevisste valg som nærmest er umulige å gjennomskue.

Til tross for min noe kritiske holdning overfor dette omdiskuterte fenomenet, mener jeg det er en nødvendighet for å skape konkurranse og hindre monopolvirksomhet, og jeg kan ikke i mine villeste fantasier tenke meg et samfunn helt strippet for reklame - der ingen konkurrerer om å kapre kunder eller selge seg og sitt produkt til massene. Det jeg ettersøker er en noe mer objektiv form for reklame, der det informeres ordentlig om alle haker og bakdeler ved et produkt eller en tjeneste, og der selger ikke nødvendigvis er hovedparten bak informasjonen. Denne typen reklame finner vi til dels i tester og utprøvninger i aviser og andre medier, men heller ikke her finner man alltid objektiv informasjon eller ordentlig testing på alle omrader over tid.

Reklame. En sterk og skrikende frase som med sine syv bokstaver setter ord på et fenomen som alltid har og alltid vil ha en stor rolle i et samfunn som det vi lever i. Et fenomen som kan endre fremgangsmåte, utseende og taktikk, men som alltid har det samme målet: å promotere et produkt, en tjeneste, en løsning eller en sak, og dermed å håve inn gevinst - som oftest i form av det moderne menneskets beste venn: penger.