Jeg er ei jente på femten år. Midt i den tøffeste tiden i livet, sier mange. Mamma og pappa forteller stadig om hvordan det var å være ungdom, om hvor gøy de hadde det, og om hvor unge og spreke de var. Men når jeg spør om de ville vært det igjen, svarer de alltid nei.

Ungdomstiden er tøff, men det er den viktigste tiden i hele vårt liv. Vi opplever ungdomstiden forskjellig, men i denne tiden er det én ting alle har til felles, og det er målet om å overleve.

Det er gøy å være ungdom, men også veldig vanskelig. Du har et press om å passe inn, være den kuleste eller tøffeste på skolen, alle karakterene betyr mer og mer for hver karakter du får, og på den korte tiden skal hele du forandres.

Det er vanskelig å vite hvem man er, og noen ganger kan det gjøre veldig vondt å føle at man ikke kjenner seg selv. Jeg synes ikke jeg forandres så veldig mye, men jeg merker godt at vennene mine forandrer seg. Noen venner har jeg mistet, og noen nye har jeg fått. Noen betyr mer enn før, andre mindre.

Det viktigste i ungdomstiden er å passe inn. Man skal være populær og tøff hele tiden. Det å være tøff kan være mange ting i ungdomstiden. For noen er det å banke opp en fyr, drikk seg full hver helg, røyke eller å bli utvist. Men det er ikke å være tøff for meg. Jeg synes heller synd på de som ser opp til slike folk.

For meg er det det å være annerledes. En person som tør å være seg selv er det tøffeste jeg vet om. Han blåser i hva alle andre synes og mener. Han går med de klærne som HAN liker, og han sier det HAN mener. Det høres kanskje lett ut, men jeg tror at det er det vanskeligste akkurat i ungdomstiden.

Gutter og jenter er forskjellige, men også veldig like. Det er ikke ofte jeg ser en gutt som viser følelser, eller en jente som ikke gjør det. Men begge kjønn vet hva det vil si å bli hatet eller elsket. Det er ingen som liker å bli hatet, men sånn er faktisk livet. Noen ganger kan man gjøre noe med det, men personlig synes jeg vi bare skal la de personene hate oss, for ofte hater vi personer som vi egentlig ikke kjenner. De personene som jeg misliker mest, er ikke de jeg har krangla mest med eller som har gjort mange stygge ting mot meg, men det er de som er bedre, penere eller mer populære enn meg. Derfor kan man egentlig se på det som positivt å bli hatet, selv om det sårer.

Særlig vi jenter har en tendens til å baksnakke eller hakke ned på andre jenter som er bedre enn oss. Det kan være en vi aldri har snakket med eller det kan være ens beste venn. Det gjør vondt å vite at man ikke er elsket av alle. Noen ganger trenger man ikke mer enn et blikk for å såre et menneske så dypt at det kan forandre personens liv. Hører man stygge ord om seg selv for ofte, kan man faktisk bli syk av det. Ordene man hører er de eneste som betyr noe, og etter hvert begynner man å tro på de. Mange jenter utvikler spiseforstyrrelser nettopp på grunn av andre jenters sjalusi. Det er skremmende å se hvordan bare ett ord kan drepe.

Derfor har jeg stor respekt for personer som klarer å overse det alle sier om dem. Det er ikke lett å være annerledes i ungdomstiden. Liker man en annen musikk, andre klær eller et annet kjønn enn alle andre, er man dømt til å bli baksnakket. Selv ikke jeg er tøff nok til å være meg selv. Det er teit. Samfunnet vårt har blitt slik at man skal være lik alle andre. Vi er alle forskjellige. Var det meningen at alle skulle være like, hadde vi jo blitt skapt slik.

Jeg har selv prøvd å kle meg annerledes, eller like andre ting enn alle andre. Men jeg har oppdaget at det er bare de sterkeste som klarer det, og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg rett og slett ikke var sterk nok.

Musikk er veldig viktig for meg, og jeg hører mest på rock. Noen er faktisk så barnslige at de ikke vil være sammen med meg fordi jeg liker et band som de ikke liker. At noen kan la det de føler om det bandet gå utover meg, er bare latterlig. Jeg klarer jo å respektere hva de liker, kan ikke de gjøre det samme?

Men etter dette har jeg sluttet å snakke om musikken min. Noen ganger er jeg flau over hva jeg hører på, for jeg vet hva alle andre synes om min musikk, og noen ganger tenker jeg også at jeg ikke fortjener å like musikk siden jeg har så ”dårlig” musikksmak. Så når jeg sitter på bussen, hører jeg på sanger som alle liker, men det er ikke fordi JEG synes de er fine. Jeg hører på dem slik at alle andre ikke skal bry seg om hva jeg hører på. Kunne de ikke bare gjort det samme om jeg hørte på de sangene JEG synes var bra? Jeg er bare ikke en person som liker Rihanna, Chris Brown, Akon, eller andre artister som alle synes er bra. Jeg er annerledes, og det er en skam at jeg ikke får lov til å være det.

Er jeg som alle andre, får jeg fred. Og det er deilig å tenke på, men det gjør også vondt. Jeg forsvinner inn i mengden sammen med alle de andre ”vanlige”, og jeg får ikke sjansen til å vise hvordan jeg egentlig er. Noen ganger er det deilig å være usynlig, men andre ganger føles det som at jeg står og skriker, uten at noen gidder å bry seg.

Jeg tror ungdomstiden går hardere inn på jentene enn guttene. Vi jenter har aldri blitt trua med kniv på grunn av noen penger vi skylder, eller gått rundt med et blått øye på grunn av en slåsskamp, men allikevel sårer vi hverandre enda mer. Ord sårer aldri fysisk, men psykisk. Og det kan gjøre forferdelig vondt. Det å bli mobbet med ord, tror jeg sårer mest. Det er vanskeligere å oppdage, og ingen kan forestille seg den smerten man får om man ikke har opplevd det selv.

Mamma pleier å si at hun selv har vært ungdom og at hun vet hvordan det er. Det er kanskje sant, men jeg tror ikke hun forstår helt at verden er forandret. Vi samles ikke ute om kvelden for å være sammen, slik man ser på alle de gamle filmene. Nå kan vi sitte og snakke sammen via internett eller telefon. Det er sikkert fint noen ganger, men personlig synes jeg det er bedre å være sammen. Det er lettere å skrive ting man kanskje ikke helt mener bak en skjerm enn å si det ansikt til ansikt. Derfor bli mange mobbet, eller lurt. Man vet aldri hvem som skjuler seg på samtalevinduet. Det er ikke bare letter å bli mobbet, men det er også vanskeligere for foreldrene å merke at noe er galt. Selv om samtalevinduet kan lukkes, personen blokkeres og ordene kan slettes, så vil de være vanskelig å glemme. De vil på en måte alltid stå inne i hodet, og det er ikke alltid like lett å tenke på når man snakker med en skjerm.

Etter alt jeg har fortalt nå, skjønner du kanskje hvorfor man kan se på ungdomstiden som å være i en fangeleir. Du setter deg på toget, og lager drømmer om den ferien du skal på. Men når du kommer dit, kan du se mange menn i uniformer, og det er først da du forstår at reisen ikke ble som den skulle. Kommandantene er foreldre og lærere som forventer at du skal gi alt på skolen mens verden din sakte faller sammen. Alle blir kledd i stripete pysjamaser slik at ingen klarer å se forskjell på hverandre. Nekter du å gå i den, vil enten kommandantene eller de andre fangene ta livet av deg. Men klarer du å overleve, vil du komme ut som en helt annen person enn da du kom inn.