Det er ikke lett å være fanget mellom to verdener. Foreldre drar deg i en retning, mens dine venner vil ha deg i en annen. Som syttenåring vil du ha mange venner som er myndig, og kanskje vel så det. De vil ha deg med på ting du så gjerne vil gjøre men blir hindret av din største fiende; foreldrene dine. På prinsipp holder de deg igjen, og om du spør om argument for deres avgjørelse får du sjeldent et svar som vil tilfredsstille deg.

Jeg begynte å spille trommer som 8-åring, og det gikk ikke mange måneder før jeg og en kompisgjeng på Levanger startet noe som skulle bli verdens beste band. Vel, det var det vi trodde selv vertfall. Jeg har en bror som er inne i musikkmiljøet, og gjennom han oppdaget jeg flere trommeslagere som jeg så veldig opp til. Ved å studere deres tromming ble jeg stadig bedre og bedre, og med ferdighetene kom mulighetene til å spille med folk som var eldre enn meg. Siden da har jeg vært en aktiv trommis, og spilt med folk helt opp i 30-årene.

I vår ble jeg kontaktet av en venn som ville ha meg med i et band bestående av ferdighetsrike folk som har gått musikklinja på Inderøy, og jeg nølte da jeg takket ja. Vi kom i gang med øvingene her på Inderøy ganske fort, og det gikk ikke mange dagene mellom hver øving. Endelig fikk jeg være med i et pop/rock-band som jeg så lenge har ventet på,  men det er et problem; vi har skaffet oss øvingslokale i Trondheim, og jeg blir nektet av mine foreldre å dra dit for å øve. Dette er helt absurd! Når foreldrene mine gjør som de gjør, så sperrer de mulighetene mine for og faktisk gjøre det jeg vil gjøre; å spille musikk som folk kan finne behag i.

Når foreldre først lar barna sine flytte for seg selv, så kan de gi oss muligheten til å være litt mer selvstendig enn da vi var tolv år gamle. Forandringene som skjer med en person når man blir atten er minimale, derfor syntes jeg er helt på trynet at jeg som syttenåring blir nektet i å reise til Trondheim for og kanskje bli over en natt med folk som de ikke har noe spesielt kjennskap til. Jeg skjønner jo at det er litt uhyggelig for dem, men hallo- jeg kan da finne på mye mer jævelskap på ei uke på Inderøy, enn ei natt i Trondheim!