Far er syk. Han har fått lungeenfyzem. Du lurer vel kanskje på hva det betyr? Vel, ikke spør meg. Jeg kan ikke svare på det. Alt jeg vet er at lungene hans er ødelagt. For bestandig. Det hele begynte for 2 uker siden. Faren min klaga over pustebesvær. Han hadde problemer med å gå opp en trapp. Da han var halvveis, pusta han så tungt at jeg og mor allerede sto med telefonen, klare til å ringe etter  en ambulanse.

Far hadde en blå, svak skygge over ansiktet. Små, skinnende svetteperler danset nedover hans aldrende kinn. Jeg hadde sett det før, men ikke så ille. Far er storforbruker av tobakk. Han har nikotingule fingrer og ånde som et askebeger.

Plutselige hosteanfall er ingen sjeldenhet i huset vårt. Far pleide å lene seg over toalettet og hoste så det ga gjenlyd innover i gangen. Igjen og igjen. Skinnende, mikroskopiske perler av spytt fòr gjennom luften.

Jeg ble redd av det. Holdt meg for ørene. Jeg ville ikke høre på fars desperate kamp for å gjenvinne kontroll over seg selv. Hans rødsprengte fjes og tunge, hviskende pust. Jeg husker at jeg og mor så bekymret på hverandre. Far har aldri vært noen hypokonder, men nå bønnfalte han oss om å bli med til legen. Alt har vært så enkelt før. Vi kunne bare bortforklare alt sammen med litt gammeldags røykhoste, der hans svarte lunger jamret seg på grunn av sin dårlige tilstand. Den tiden er over.

Far hadde prøvd å stumpe røyken flere ganger. Han hadde ikke noe utbytte av nikotinen lenger. Jeg og broren min er snart voksne nå. Han trenger ikke lenger ha hjelp av rulletobakken for å dempe pulsen. Våkenettene hans er over, lyden av barneskrik klokken halv 3 om natta er bare et fjernt mareritt. Nok om det. Jeg trenger faktisk ikke mer skyldfølelse enn jeg allerede har. Mor prøvde å overbevise far om at røyken var en fiende. Far nektet hardnakket. Han klamret seg til den som om den var en venn. En kamerat i nødens stund. Han kunne betro seg til røyken. Den var der alltid for han. En venn som aldri svikter, ulikt oss mennesker.

Jeg synes dette er for ille. Far var alltid sprek. Han hadde store muskler og pumpa jern som ingen andre. Jeg var mer en gjennomsnittelig type. Ikke noen bodybuilder akkurat. Det er så fjernt alt sammen. Mannen med store muskler og topp kondisjon, kan plutselig ikke gå opp en trapp uten å hvile da han er halvveis. Jeg synes så inderlig synd på han. Han ville bli en topputøver da han var ung, nå kan han i bestefall fortsette i jobben på kontoret. Før var far en motstander av tobakk.

Derfor er det så merkelig at han gjorde helomvending. Ikke engang spør hvor mange ganger han har sagt ”en liten røyk kan vel ikke gjøre noe skade,” mens han lagde trutmunn og tok et magedrag til han nesten besvimte. Hans halvråtne luftveier fikk sin daglige dose død og fordervelse.

Denne dagen jeg snakket om. Det var en onsdag. Vi hadde nå kommet oss i bilen alle tre. Mor hadde klampen i bånn, og faren min hikstet tungt. Jeg synes hver meter var som en evighet. Drittbilen fra slutten av 70-åra gikk aldri fort, men nå var det som om den gikk sakte på trass. Den rekte tunge til oss, sa at det var den som bestemte. ”Hvis jeg ikke vil at det skal gå fortere enn 60, så gjør det ikke det heller.” Dermed basta. Far hostet igjen. Jeg rynket panna i bekymring. Hva vil skje nå? De slitte dekkene på bilen brøytet seg imellom råtten snøsørpe, og svingte inn på hovedveien.

Mens jeg satt i det slitte, brune setet, tenkte jeg mye. Far var virkelig ille. På dette tidspunktet var jeg redd han ikke ville overleve. Jeg tenkte på far. Alle fisketurene på Akersvannet. De svære gjeddene vi dro opp. Frykten for de store, glitrende tennene som hadde fortært mang en ørret. Alle sykkelturene vi dro på, da jeg slet med å holde følge med 50 åringen foran meg. Nå var han 56. Jeg og far hadde alltid hatt et bra forhold oss i mellom. Han var en god far.

Tankerekken ble plutselig brutt av at mor skrenset inn på en parkeringsplass. Vi var framme ved sykehuset. Jeg støttet opp far og hjalp han de 20 meterne til legevakta, igjennom brun, salta snø. Jeg pustet lettet ut da jeg så at han kunne gå for egen maskin, riktig nok på linje med en utøver i Paralympics. Vi fikk tak i en lege øyeblikkelig og far ble rullet ut på akutten i en sliten sykeseng. En pakistansk mann i hvit frakk beroliget oss. Han sa at nesten 90 % kan leve et godt liv til tross for store lungeproblemer. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å håpe på at dette gjaldt min far også.

Jeg og mor overnattet på gangen. Det luktet skittent der inne. En syrlig lukt av medisiner, blandet med vasne sykehusmiddager fra dagen før. Vi fikk ikke besøke far før morgenen etter. Jeg pleier ikke å drikke kaffe, men da drakk jeg en minst en liter. Jeg ville ikke sove selv om jeg innerst inne visste at det var akkurat det jeg trengte. Klokken halv 4 datt hodet mitt stille ned på den staute skulderen til mor, og jeg sovnet.

Jeg drømte. Fars hostekuler og gulgrønne slim gikk som en lysbildefremvisning i hodet mitt. Hans rustne stemme og tynnslitte nerver. Han var redd. Jeg så det på han. Ikke bare hadde han vondt og pustebesvær, men jeg tror at uvissheten om hva som skjedde med han var det verste. Mor ristet meg hardt. Fars blå ansikt og lydeffektene med surklende slim ble brutt. ”Våkn opp! Far er her.”

Far så ikke så ille ut. Blåfargen i fjeset var bytta ut med en blek, falma håpløshet. Han var litt uflidd og luktet svette, men ellers var han den gode gamle. Jeg og mor skravla i munnen på hverandre som 2 hele skoleklasser. ”Har du hørt noe mer? Hva fant de ut?” Fars blodsprengte øyne så rundt seg i rommet. Jeg så hvordan pupillene hans prøvde å fokusere. De zooma ut og inn. Han var omtåket. Morfin? Nei, jeg vet ikke hva de ga han. Det så i hvert fall ut til å ha virket. Han stirret på bildene på veggen. De så ut til å ha vært kjøpt på Nille. Ikke noe å rope hurra for. Far tok et åndedrag. ”Jeg har lungeenfyzem.”

Det er 2 uker siden nå. Jeg er glad far kom hjem så fort. Han var på akutten i et døgn og så ble han lagt inn til observasjon i ytterlige 2 dager. Han har vært hjemme en stund nå. Han var lei av de hvite veggene med lavkvalitetskunst. Dessuten hadde han en medpasient på rommet som var av det mer demente slaget, så skjellsordene fra den forvirrede gamle mannen haglet over far der inne.

Det hele har gått bedre enn jeg ventet. Han har kuttet ut røyken. Ikke tro det var på grunn av meg og mors overtalelsesevner. Legen ga han et ultimatum. Han fikk tilbud om ekstern oksygentilførsel for å bedre oksygenopptaket. En sigarettglo ville ha antent gassen og sprengt huset vårt i filler. Jeg grøsser ved tanken. Far takket så klart ja, og tobakken gikk i søpla. Det apparatet bedret hverdagen hans betraktelig.

Jeg synes riktignok det er litt skummelt med en gjennomsiktig slange stukket opp i fars hårete nesebor, men det er bedre enn all hostinga. Apparatet ser omtrent ut som en kompressor. Det står en tank i gangen og slangen fører inn til far. Det bråker fælt. Jeg vurderer og spare penger til et lydtett rom. Hvordan i all verden skal jeg gjøre lekser med den forferdelige duringa i nærheten? Jeg tror jeg blir sprø av den. Til tross for dette er det en liten pris å betale. Jeg ville vel høres egoistisk ut dersom jeg foreslo at far skulle slå av oksygentilførselen sin for at jeg skulle få skrevet en stil om Karl Marx, men jeg har faktisk vurdert det.

Han bruker medisiner også. Blå piller. Veit ikke hva de hjelper for, men far synes de virker. Far sier de smaker papir. En slags emmen, tørr smak.

 Han bruker også slimoppløsende midler. Ganske ekkelt navn hva? Jeg skal si deg en ting… det er eklere og ikke bruke dem. Klatter med gul og grønn guffe ut mellom fars lepper og ned i vasken. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Han har midlene i en slags patron som han så putter ned i en innhaleringsmaskin. Det ser ganske merkelig ut, akkurat som om han lader en hagle.

Jeg er ihvertfall glad for at jeg bor i Norge, og ikke i Sierra Leone. Har de slimoppløsende midler lett tilgjengelig der? Det er vanskelig å innrømme det, men vi har tross alt vært heldige. Far lever og har det etter de gufne forholdene det bra. Det står verre til med meg og mor.

For 3 uker siden var jeg bare en normal person. Jeg går 3. året på idrettsfag og liker å jobbe hardt med skolearbeidet. Nå er alt annerledes. I det samme jeg setter foten innenfor døra, roper far på meg, med sin sprukne, hese stemme. Gjør ditt, gjør datt. Jeg må ta ut av vaskemaskinen og dekke på bordet. Tørke støv, vaske klær.

Mor er på jobb. Hun er frisør. Har alltid nok å henge fingrene i. Det er det som er problemet. Når far er sengeliggende og mor på jobb, er det jeg som blir hushjelpen. Jeg får nesten ikke tid til skolen mer og karakterene synker som en stein. Jeg er lei av å vri opp en skitten, rosa klut og jakte på hybelkaniner, eller inntørka rosiner under sofaen. Det er alltid noe som må gjøres. Hvis huset er rent så er stasjonsvogna skitten, og omvendt. Jeg tror heimkunnskapslæreren min fra 9. ville blitt temmelig imponert over vaskeferdighetene jeg har fått. Mor holder ikke følge.

Jeg burde vel ikke klage for mye. Fars ve og vel er det viktigste. Han hoster ikke så mye mer. Hans gamle, stinkende lunger med en lite delikat sotfarge får hvile. Lungene er vel fylt halvveis opp med stinkende, gammel tjære, men han er på bedringens vei. Lungeenfyzemen gjør etter det jeg vet, at oksygenopptaket i lungene blir sterkt svekket. Legen sa at noen små luftfylte poser i lungene ikke fungerer mer. Det er disse som skal ta opp oksygenet man puster ned. I stedet for å jobbe, har disse blitt et offer for rulletobakk. De står igjen med et skilt om halsen. ”I ustand.”

Så det er det som har skjedd. Fars lufteposer har tatt seg ferie. Jeg er ikke noen ekspert, men det høres temmelig makabert ut. Jeg leste en gang at røykere får i seg en middagstallerken med tjære i året. Da inneholder vel faren min et oljefat med tjære. Ikke rart han har gått opp i vekt. Det må være en påkjenning for en sprek, sterk 56-åring og ikke kunne gå normalt opp en trapp. Han blir svimmel og uvel, og må sette seg med slangen i nesa. Da holder jeg for ørene til duringa i underetasjen er over. Det skulle vært en deluxe modell, med lyddemper inkludert i prisen.

Far hadde det fint de neste årene. Tiden uten pustebesvær var fin, men lungene ble aldri bra igjen. Jeg så en gang noen bilder fra sykehuset. De hadde stukket et slags langt rør ned i halsen på far, for å se hva som skjulte seg i dypet. Blant skitne luftveier og innskrumpa slimhinner fant de omsider fram til lungene.

Det var et sørgelig syn. De var svarte som kull til tross for tiden uten tilførsel av tjære. Jeg visste at far ikke kunne leve evig med 2 vitale organer som så ut som om de hadde vært med i Vietnam krigen. Jeg blir dårlig av å tenke på all fordervelsen. ”Tenk at noe så ødelagt kan finne sted inne i et menneske,” tenkte jeg for meg selv, mens jeg satte i en sørgelig mine. For legene var dette hverdagskost, for meg var dette en måte å bli kvitt gårsdagens middag på.

Far levde som en pensjonist til tross for at han ikke hadde fylt 60. All tiden sittende på en slitt pinnestol eller i senga, gjorde at han stivna i både hofter og knær. Jeg husker hvordan han humpet av sted på stive knær. Det var verre da vinteren kom. Den karakteristiske norske sørpa liggende som oppkast utover innkjørselen. I lang tid klaget far over snømåkinga, men nå var han misunnelig.

Jeg så hvordan han kikka på meg og mor da vi strevet for å få innkjørselen ren for råtten snø. Nå var det ikke noe annet han ville mer i verden enn å gjøre det en far pleier å gjøre. Det var hardt for han og sitte og se på at hans svulmende muskler forvandlet seg til kjøttpudding. Kondisjonen hans var jo ødelagt, men snart gikk styrken den samme veien. Musklene forsvant og fettet kom snikende som en krokodille i sivet. Far trygla legene om å kunne løfte jern igjen, men de nektet. Han ville bare gjøre vondt verre hvis han presset lungene for hardt.

Da far fylte 60 var han ikke særlig i slag. Han trakk ikke engang på smilebåndet av den mislykkete rullekaka jeg hadde lagd. Den var hard som potetchips, og syltetøyet smakte brent. Jeg hadde lært mye om å holde et hus i orden, men maten var det verre med. Far hadde ikke krefter til å skjule at han var sliten. Nå kunne han bare si 3 setninger av gangen, med en solid pustepause imellom. Med dårlig åndedrett og stor bruk av medisiner var heller ikke immunforsvaret i stand. Det durende pusteapparatet gikk ofte nå, og de blå, fæle medisinene gikk ned på høykant. Fars jordskjelvlignende snorking var det slutt på. Han sov ikke mer.

Far døde året etter. Han var 61 år gammel, og det var 5 år siden han fikk påvist lungeenfyzem. Han fikk et anfall av lungebetennelse, og hans lite funksjonelle lunger tok seg av resten. Han tålte det ikke. Den ellers så normale mannen hadde lunger som en 95-åring. Under et friskt ytre var 2 svarte lunger i ferd med å gi opp. Hans furete ansikt rykket til et par ganger før han trakk det siste åndedraget. Panna hans var svett, og den gamle kjenningen, blåfargen, var tilbake. Den evige surklinga i halsen ble stille, og øynene falt stille igjen.

Han hadde det nok vondt inni seg. Han likt ikke å kommandere meg og mor. ”Hent tøflene, lag en kopp kaffe.” Kan kunne ikke noe for det. Faren min var ute av stand til å ta vare på seg selv. I det jeg satt der og holdt fars kalde, slappe neve i hånden, tenkte jeg på alt det fine vi hadde opplevd sammen. Når jeg tenker på det nå, synes jeg det er for ille at han er borte. At et liv har gått tapt på grunn av tobakk er bare for dumt. Et liv med tanker, følelser og omtanke for andre personer, begravd i en hvit trekiste under 1,5 meter jord på Vestre Aker gravlund.