Først må jeg bare få si at jeg ikke er så fryktelig glad i å lese. Det er ikke det at jeg har problemer med å lese, eller ikke er interessert i å lære nye ting, for det er jeg så absolutt, men jeg får rett og slett ikke ro på meg til å sitte stille lenge nok og kun konsentrere meg om en bok. Til det er jeg for rastløs.

Hvis jeg, imot alle odds, skulle fått til det nå så må det være noe som er relatert til virkeligheten, da helst basert på en sann historie. Hittil har jeg lest to slike bøker: ”Hva skal vi med stjerner nå?” og ”En bedre dag i morgen”. Disse bøkene går begge under sjangeren dokumentarbøker. Det som fenger, eller interesserer meg ved disse bøkene er at det er tatt ut fra virkeligheten, men det som blir fortalt er fremdeles så ekstremt og uvirkelig på mange måter at man faktisk må tenke seg om en gang til for å virkelig forstå omfanget av det. Ta for eksempel et avsnitt i boka til Espen Olafsen, ”Hva skal vi med stjerner nå?”:

Vannet treffer meg som et slag mot hele kroppen. Kaster meg mot bakveggen. Det er et under at hodet mitt ikke blir knust. Havet som alltid hadde vært en lekekamerat, en venn, er blitt en sylskarp duellant, en overmektig og grufull utfordrer som er ute etter å ta meg, tyne meg, knekke meg. Men det er ikke bare meg han er ute etter. Han vil frarøve meg Frøya, rane meg for min uvurderlige, umistelige skatt. Barnet mitt som jeg alltid har vernet om og beskyttet, slik en pappa skal. Han vil ha henne, for en hver pris. Jeg tviholder på henne med alt jeg kan hente frem av krefter. Kjenner hennes lille, dyrebare kropp mot min. Mot meg, det eneste hun har nå, hennes klippe. Hennes forsikring. Pappaen hennes. Aldri om jeg gir slipp på henne. Med et voldsomt jafs sluker han henne. Jenta mi.   

 (”Hva skal vi med stjerner nå?”, s.25.)

Det skal godt gjøres å ikke felle tårer når man leser om en far som beskriver noe så grufullt som å miste barnet sitt slik. Det er på ingen måte underholdende i den forstand at jeg koser meg når jeg leser slikt, for det er ikke menneskelig, men det er en ekte fortelling om betingelsesløs kjærlighet og sorg, og det er det som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg boken før jeg har fått vite hva som kommer på neste side.

Det samme gjaldt også den andre boka, ”En bedre dag i morgen”. Dette er en bok som handler om en rampete og livsglad 12-åring fra Sierra Leone, Ishmael Beah, som skal ned til byen sammen med kameratene sine for å opptre som rappere. De har ikke en bekymring i verden. På veien møter de flere og flere flyktninger, og de har selvfølgelig hørt om opprørsstyrkene som herjer landet, men foreløpig har de ikke blitt berørt av det. Det gjelder alltid andre familier, andre steder. Lite aner Ishmael om at han har sett foreldrene og lillebroren for siste gang. Sierra Leone står i flammer, og Ishmael og kameratene skjønner at det er for farlig å gå hjem igjen. De blir værende i byen, i håp om at alt skal vende tilbake til det normale. Etter en stund blir tilværelsen vanskelig for guttene i byen. De er 12-13 år gamle, de har ikke mat, ikke noe sted å sove og ingen til å passe på seg. I ren desperasjon begir de seg ut på en vandring i Sierra Leones jungel. I flere måneder streifer de omkring, spiser frukt de finner, stjeler det de kommer over. Stadig kommer de til landsbyer som nylig er herjet av enten opprørsstyrkene eller hæren. Ishmael og vennene ser ting som ingen mennesker, særlig ingen barn, noen gang skulle være nødt til å bevitne. Det er bare et spørsmål om tid før de vandrer rett i armene på en av krigens væpnede parter, og tretten år gammel blir Ishmael vervet til tjeneste i "hæren". Barna utstyres med våpen og fores med amfetamin, og sendes ut for å dø eller drepe.

Dette er en bok jeg absolutt anbefaler folk å lese! Den gjør noe med deg som person, ettersom man kommer så tett innpå hovedpersonen og boka er en sann historie.

Nå skal det jo sies at jeg, til tross for alt jeg sier ovenfor, sikkert bruker litt mer enn gjennomsnittlig tid på å lese det siste av sladder i det jeg finner av overfladiske blader som Se & Hør, Her & Nå og Cosmopolitan, men det blir annerledes. Når jeg leser en bok som en av dem jeg nevnte tidligere så foretrekker jeg å sitte for meg selv og på en måte stenge resten av verden ute. Det trenger jeg ikke når jeg leser ukeblader. Da kan jeg sitte og høre på musikk, spise mat og prate med folk samtidig som jeg leser, for det jeg leser er på mange måter ”uviktig” for meg. Det er antageligvis ikke noe jeg kommer til å tenke noe spesielt over før jeg legger meg, eller om en måned. Det er den store forskjellen! Her om dagen for eksempel, så skummet jeg igjennom gamle ukeblader som ligger stablet i store bunker under stuebordet. Det som slo meg var at vi hadde tonnevis av såkalte sladderblader, men til sammenligning så fant jeg to støvete bøker godt stuet bort bakerst i bokhylla.

Hvorfor er det sånn at jeg så å si aldri leser litteratur som gir meg inntrykk eller lærer meg noe når det egentlig er det jeg vil? Kanskje fordi det er lettere å lese noe uten meningsrikt innhold bare for å få tiden til å gå. Ikke vet jeg. Men det er i hvert fall sånn det pleier å bli. Når det er sagt så har jeg en tendens til å ikke lese om sladder på internett. Der velger jeg å lese artikler om politikk, sport og såkalte tragedier eller katastrofer. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært inne på internett og lest om lille Madeleine McCann som forsvant fra ferieøya ”Praia Da Luz” og om valgkampen som pågår i USA nå om dagen.

Grunnen til at jeg ikke klarer å lese bøker om science fiction og lignende er at jeg rett og slett syns det er fryktelig langtekkelig og uinteressant! Jeg klarer ikke å engasjere meg i det hele tatt, og blir mer opptatt av ting rundt meg, og hva jeg skal spise til middag.

Poenget mitt er at når jeg først setter meg ned for å lese, så foretrekker jeg artikler eller dokumentarbøker fra samtiden, enten det er om politikk, naturkatastrofer eller noe som har med sport å gjøre.

Så selv om jeg kanskje liker å se på ”Harry Potter” og ”Ringenes Herre” på kino, så fryser helvete over før jeg har lest ferdig et kapittel i noen av disse bøkene.