Folk er forskjellige. Det tror jeg de aller fleste har fått med seg. Hvis du ikke har merket dette, er du ganske treg i oppfattningen. Det er nemlig slik at ingen her på jorden er helt like. Det finnes noen mennesker som er veldig like i utseende, eneggede tvillinger for eksempel, men de er fortsatt to ulike mennesker, selv om de har lik utseende. Men hvem du er, er ikke basert på hvordan du ser ut. Hva et menneske mener og føler og hvordan hjernen deres tenker og fungerer er det som gjør at et menneske blir et enkelindivid. Dette er kanskje litt av en klisjé, men jeg mener det når jeg sier at det er ikke et eneste menneske som har levd på denne kloden som ikke har vært helt unik.

Jeg tror de aller, aller fleste har funnet ut at det er bra at vi mennesker er forskjellige. Hvis alle var like ville verden ha dødd av kjedsomhet. Det er jo noen mennesker som prøver å være noen de ikke er. De gjør alt de klarer for å bli helt lik en annen person som de ser opp til. Dette synes jeg er patetisk. Det er jo kjempe spennende å være noen som ingen andre er!

Nå bør jeg ikke være for kritisk, fordi jeg må ærlig innrømme at jeg har faktisk vært en slik person før. Da jeg var omtrent åtte år, synes jeg søskenbarnet mitt var drit kul. Hun var tretten år. Og jeg forgudet henne. Jeg ville bli helt prikk lik henne. Jeg synes alt hun gjorde var kult. Jeg ville se ut som henne, og jeg ville snakke som henne, jeg ville være som henne og jeg ville mene akkurat det hun mente.  

”Liker du spongebob squarepants?” Spurte hun meg en gang. ”Ja, jeg elsker det!” svarte jeg. ”Gjør du det?” sa hun, ”jeg synes ikke det er så bra, jeg.” Da fikk jeg panikk. Å nei, tenkte jeg. Jeg liker et TV-program som hun ikke liker! Krise! Hva skal jeg gjøre? Jeg fortet meg og sa: ”Jeg tullet bare, jeg synes heller ikke det er noe morsomt å se på.”

Jeg skjemmes virkelig når jeg tenker tilbake på den perioden av livet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg var så desperat etter å mene akkurat det samme som søskenbarnet mitt. Jeg er selvfølgelig fortsatt glad i henne, men jeg har kommet over den fasen da jeg tilba henne over alt på jord, (takk og lov.) Nå plager det meg skikkelig når andre dilter etter noen slik jeg gjorde før. Jeg er litt av en hykler.

Jeg tror kanskje at å prøve å være som alle andre, er en del av menneskenes natur. Du føler deg ofte tryggere hvis du passer inn. Flesteparten av menneskene som lever her på vår vakre planet, går gjennom en fase i livet deres der de vil være som alle andre. Du vil kanskje oppleve at det sitter en liten djevel på skulderen din som forteller deg at du bør gjøre som alle andre, men du må ikke høre på han! Det er greit nok å ha en liten periode da du følger flokken og gjør som alle andre, men før eller siden så må du bryte deg løs, spre dine vinger og fly opp til en himmel full av din egen identitet!

Nå har du fått hørt meg bable i vei om hvor fantastisk det er at vi mennesker er forskjellige, men det er faktisk slik at det ikke alltid trenger å være fullt så fantastisk. Noen ganger kan det føre til de mest grufulle konfliktene. Nå er det slik at når noen har forskjellige meninger om en sak, klarer de rett og slett ikke å bli enig. Denne uenigheten bygger seg opp, og først da begynner hat og komme inn i bildet. Etter lengre til vil denne uenigheten utvikle seg, og flere og flere mennesker blir involvert. Venter du enda lengre blir det bare verre og verre helt til det finnes ingen utvei. Da begynner volden. Det er altså slik, mine damer og herrer, en krig begynner.

Jeg lurer på om verden hadde vært mer fredelig, hvis alle var like. Forestill deg en verden der alle mener det samme, føler det samme og er interessert i det samme. Kan du komme på noen som helst grunn til at det kunne ha startet en konflikt? Det klarer hvert fall ikke jeg. Hvis det var slik at alle var like, så hadde vi kanskje levd i en verden uten krig og konflikter, men spør du meg synes jeg ikke det er verdt det. Du kan ikke føle deg spesiell når det finnes 6 milliarder andre mennesker som er helt lik deg på alle mulige måter. Og du kan heller ikke ha et forhold til et menneske når den personen er helt lik deg og absolutt alle andre. Hvordan skulle et samfunn ha fungert hvis alle hadde de samme egenskapene? Man må jo ha mange forskjellige mennesker som utfører forskjellige arbeidsoppgaver som egner seg godt for den personen. Hvis alle var like ville ikke samfunnet utviklet seg. Man tenker kanskje at i en verden der alle er like ville det vært et velfungerende system der alle jobbet godt sammen, men jeg tror kanskje det ville ha blitt det motsatte, masse rot og ingen fremgang. Folk er forskjellige. Og det skal vi være glad for.