Jeg trenger ikke å gå langt for å finne det ukjente. Det er bare å sette et bein utenfor utgangsdøra, og du har kommet til det ukjente. Velkommen til verden. Virkeligheten det ikke går an å slippe unna med mindre du er en prinsesse som bor i et tårn. Selv om det tårnet kan virke som det tryggeste stedet i verden, så er det egentlig ikke det. Men hvorfor er det ikke trygt når det bare er du som bor innenfor de fire veggene? Det finnes nok mange svar på det spørsmålet. Det kan være ting som... Nei, jeg vet faktisk ikke, men det er nok bare fantasien som setter grenser.

Hva forbinder du med det ukjente? Eller hva forbinder jeg egentlig med det ukjente? Da jeg var liten så rømte jeg hjemmefra. Jeg hadde gått i barnehagen i noen år og jeg like meg veldig godt der. Mamma kjørte meg dit hver dag og jeg lærte meg veien med en gang. Sånn har jeg alltid vært. En sommerdag bestemte jeg meg for å gå til barnehagen uten at mamma visste det, selv om jeg bare var 4 år. Jeg var borte i mange timer, og pappa syklet hele strøket rundt for å finne meg. Jeg kom meg til barnehagen og tilbake uten problemer, like før mamma fant ut at hun skulle ringe politiet og sette i gang en leteaksjon. Kan det da kalles at jeg hadde kommet til det ukjente? Jeg hadde jo blitt kjørt den veien før, men aldri gått veien alene? Jeg synes allikevel at moralen med den historien er at jeg var for liten til å ha en frykt for det ukjente utenfor rommet mitt. Det eneste jeg hadde frykt for var monstret under senga. Hadde ikke «Prinsessen i tårnet» frykt for monstret under senga? Det har jo alltid vært en del av det ukjente.

I verden og landet i dag er det så mange ting du skal frykte. Du er aldri trygg lenger, ikke en gang i ditt eget tårn. Men jeg finner fortsatt ikke ut hva det er jeg skal frykte i det tårnet! Det eneste jeg kan komme på er monstret under senga, men ikke alle frykter det heller. Det er jo noen som er helt fryktløse. Hva skjer med dem? Lever de bare i nuet? Det er som mamma fortalte meg en gang: hvis alle farlige folk i verden var grønne, så hadde man ikke turt og gå ut av døra. Kanskje det har noe med at vi skal frykte de som er slemme og begår kriminelle handlinger? Men de er jo ikke så ukjente for verden lenger. Nå kan man begå kriminelle handlinger og slippe unna med det. Men det verste er når de blir tatt. De lever jo ikke i et fengsel lenger fordi det er jo mye mer lignende et hotell! Jeg mener at de har det rett og slett for fint når det er en straff de skal sone. Livet bak murene er ikke lenger så ukjent. Det har vært tv-programmer som viser hvordan de har det, så det er kanskje ikke noen frykt for å havne der? Det er jo mer kriminelle handlinger i verden og landet i dag enn det noen gang har vært... Så hvem bryr seg?! Vi burde alle begå kriminelle handlinger! Du havner jo bare på et hotell allikevel...

Jeg frykter det ukjente. Hver gang det er noe nytt som jeg skal oppleve, så tenker jeg alltid igjennom situasjonen før jeg opplever den. Det har noe med at jeg frykter det som er utenfor tårnet mitt. Hvorfor skal vi egentlig utsette oss for det vi frykter? Er det fordi vi liker spenningen? Det er vel den kriblingen i magen som vi liker best. Se det for deg at det er akkurat som når kriminelle begår kriminelle handlinger: det kribler i magen fordi de VET at dette er noe som ikke er lov, og det er det som gjør ting så spennende. Eller bare når du går i mat skapet hjemme for å smake på sjokoladen til pappa, men du vet at du ikke får lov, fordi det ikke er din eller fordi du vet at du ikke får lov av mamma og spise sjokolade i uka. Se det for deg! Du vet at det er sant! Føler du frykten for å bli tatt på fersken?

Det finnes både positivitet og negativitet i å frykte det ukjente. Det positive med at vi frykter det ukjente kan tolkes som at vi ikke kommer til og utsette oss for de tingene. Men det er jo ikke alle som tenker sånn. Det finnes for eksempel folk som er redd for fallskjermhopping, men de utsetter seg for det allikevel for å utfordre skjebnen. Men hvorfor gjør de sånt hvis de frykter det? Hopper ut av flyet mens man synger «I believe I can fly»? Det er allikevel ikke mange som utsetter seg selv for de tingene de frykter enten det er edderkopper eller klovner. Lillesøsteren min er en av dem. Hun er kjempe redd for klovner, og hun har ikke en eneste ting på rommet som minner om det en gang. Det ser jeg mye positivitet i fordi da slipper hun å utsette seg for mareritt, som hun ofte får om klover, og hun kan sove i fred. Hun unngår det hun frykter. Og hvis vi ser det på en annen måte, så kanskje det er en klovn som er monstret som gjemmer seg under sengen til «Prinsessen i tårnet» og lillesøsteren min? Det er bare en del av frykten for det ukjente. Hvorfor tør ikke hun å se under sengen om natten etter hun har lagt seg?

Vi må jo selvfølgelig se på de negative tingene med frykten for det ukjente. Jeg kan jo bruke fallskjermhopperen som et eksempel igjen. Hva skjer hvis du aldri kommer til å hoppe i fallskjerm? Enkelt og greit: hvis du ikke gjør det, så kommer du til å angre! Og et gjelder alle ting. Dette er et veldig sterkt argument som blir brukt mot deg ofte, og hvis du ikke har opplevd det, så bare vent! Du komme til å høre det før eller siden! Men selv om jeg aldri kommer til å angre på at jeg ikke vil hoppe i fallskjerm, så er ikke det negativt. Det er fordi jeg har en frykt for det ukjente. Jeg vet ikke hvordan det er å hoppe i fallskjerm, men jeg er rett og slett for feig til å prøve siden jeg har høydeskrekk. Det er lov til å ha frykt for det ukjente.

Det er mange som frykter det ukjente enten det er å rømme hjemmefra for å utforske verden, hoppe i fallskjerm for å synge «I believe I can fly» eller om du bare har en klovn under sengen og ikke tør og se etter. Du skal følge deg trygg i ditt eget tårn og når du setter en for utenfor utgangsdøra skal du alltid være på vakt. Prinsessen følte seg trygg i sitt eget tårn, men jeg skal vedde på at hun aldri kommer til å se hva som ligger under senga og venter på henne...