”Det skal være stille på plassen og i hyttene klokka 23.00, og peisene som er i hver av hyttene skal ingen under noen omstendigheter fyre i.” Å nei. Dette blir en fæl tur. Første tanken etter førsteinntrykket. Dette kommer ikke til å gå i det hele tatt. Jeg mener, ærlig talt, jeg trodde jeg bodde på landet, jeg! Men hallingtrollene oppe her ved Besseggen er så fjernt fra normale siviliserte mennesker at jeg virkelig begynner å lure på hva som hadde skjedd hvis de hadde blitt sluppet løs i Oslo. Lurer på om de vet hva Oslo er… Ja, ja, i alle fall, førsteinntrykket av Jotunheimen: ikke akkurat en drøm, og jeg forventer at førsteinntrykket av hyttene skal bli akkurat like fælt, om ikke verre. Men nei. Ikke i det hele tatt. Hanne, Marte, Stine, Kjersti og jeg får nummer ti, ei nydelig, koselig, velutstyrt og ganske romslig hytte. Så bærer det ut på tur.

Hu hei kor er det vel friskt og lett. Ja, det får man si. Oi, jeg blåser bokstavelig talt av gårde! Sånne ting er morsomt i starten, men ettersom det blir mer og mer voldsomt, mister de all sin sjarm. Nei, nå er det jo ikke mulig å gå videre i det hele tatt. Det ender med at jeg må snu, noe som jeg ikke tar så hardt, i og med at jeg er en sånn person som gjerne kan snu to hundre meter unna et mål, spesielt når jeg ikke ser noe stort poeng i å nå det. Hvorfor skal man egentlig gjøre noe vanskelig når man kan gjøre noe lett, og oppnå akkurat det samme? I dette tilfellet utsikt. Jeg vil ikke sette helse og liv på spill ved å risikere å blåse ned fra en topp, bare for å se utsikt! Den er helt sikkert like bra herfra som fra toppen. Og siden jeg aldri får sett begge, så slipper jeg å sammenlikne. Smart hva? Jeg går forsiktig ned igjen ett stykke, men må stadig slenge meg rett ned for å ikke bli tatt av en vindkule. De få regndråpene som faller, og som man ikke hadde kjent på Østlandet i det hele tatt, kjennes ut som småstein mot ansiktet. Uff, jeg er ikke vandt til dette! Ansvarsløst å sende sånne små barn som oss opp i fjellet i stiv kuling eller hva det nå er…

Tilbake i hytta, der Kjersti serverer oss de saftige detaljene om trakasseringen hun ble utsatt for da hun hadde vært på shopping nede i kiosken mens vi andre med friske bein hadde gått tur. Å, så godt å komme inn i den varme, koselige, hytta, og ikke ha noen videre bekymringer før i morgen, da en verre fjellvandring står for tur. Kvelden er helt strålende, og blir ikke dårligere av at et av hallingtrollene kommer til oss og forteller at vi må holde oss inne fordi det kommer til å ’blæse upp til full sturm’. Jeg og Joakim, som var på besøk, holder på å fly i taket. Så artig! Ja, jeg vet hva du tenker. Skrudde mennesker. Skrudde, skrudde mennesker. Men vi er ikke skrudde, vi bare liker bittesmå naturkatastrofer og spenningen de fører med seg. Det må vel være lov? Etter litt kortspill, snakk og sladder, blir det omsider leggetid, selv for oss. Den artigste kvelden jeg har vært med på, denne her tror jeg. I alle fall nesten. Nei, forresten, jeg tror dette er den aller beste. Jaja.

Vi våkner opp dagen etter klokka seks, og hva er det du ikke vil gjøre klokka seks om morgenen, trett og utslitt? Ja, jeg tror du sa det, gå tur, ja! Men som skoleelever må man gjøre så mangt man ikke har lyst på, og dette er vel bare en av de tingene. Men, det går da vel det òg. Uansett, ut på tur skal vi, og ut på tur går vi. Etter en kortere tur på asfalt kommer vi til Gjendesheim der vi skal ta båt. Nei, det skal vi ikke. Får aldri helt med meg hvorfor, bare at skolen sparer 3 500,- på at vi går en annen vei i stedet. Uff, lurer på hva de skal med de pengene? Jaja, det blir i alle fall til at vi går til Bessheim. Oppover går det. Og oppover. Mer oppover. Pause. Oppover. Og sånn går det, veldig lenge. Og ettersom vi kommer høyere opp, blir det finere og finere utover, og utsikten over det grønne Gjende blir bare mer og mer spektakulær. Kanskje det hadde vært verdt det, å gå de siste to hundre meterne i går, mener jeg? Ikke, godt å si, virkelig ikke.

Etter at vi har gått og gått på den ganske så evigvarende stien, stopper vi endelig på andre siden av, tja, hva skal man kalle det? Fjellet? Ja, vi sier det. Jeg ser meg omkring, og blir helt overrasket over hvor levende fjellet virker, enda det er mer øde enn den dypeste urskog. De utallige mange turgåerne har nok satt sitt preg på fjellheimen. Stien er nedtråket og utslitt, og måtte etter min kjennskap til stedet restaureres i sommer. Det sier jo litt. Hvert enkelt av de spreke individene som hadde dratt seg helt hit, fikk en egen liten krangel med seg selv, arrangert av lærerne. Vil du gå lenger? Ja, vil man egentlig gå lenger? Vanskelig å si. Hvor mange valgmuligheter har man? Påstand en: Ok, jeg har gått i mange timer allerede, og tror det hadde vært greit å bli ferdig snart, og påstand to: Jeg LIKER IKKE å gå i fjellet og vil hjem! Et klart NEI til de som følte seg hjemme under de påstandene. Påstand nummer tre: Når jeg har gått så langt, kan jeg vel like så godt gå litt lenger, og nummer fire: Jeg LIKER å gå i fjellet og jeg VIL gå lenger! For de to siste et klart JA. Det blir til at en liten gjeng med sprekfanter går videre. Om jeg blir med? Å nei. (Jeg hører nemlig hjemme under påstand en.)  Det ble til at jeg gjorde det samme som i går, gav meg mens leken var god. Hvorfor gjøre en fin firetimers tur til en forferdelig sekstimers tur? Fint med en fjelltur, men jeg kjenner mine begrensninger. Og jeg ville slett ikke ta meg vann over hodet. Tusler nedover til Bessheim, der bussene venter, og reiser hjem til hytta vår, der det også i dag er varmt og hyggelig. Til tross for at det i kveld ikke er noen ”full sturm”, så er også dette en munter kveld med snakk og kortspill, bortsett fra at vi i dag er omtrent tre ganger så mange i hytta som i går. Alltid trivelig med besøk! Men kvelden går og natta kommer, og i morgen blir det mer sitting enn tråking. Heldigvis og endelig.

Vi vasker oss ut av hytta, men selvfølgelig er det ikke godt nok for hallingtrollet, som gir oss ”Ikke Godkjent”, og vi må gjøre alt på nytt. Ok da, kanskje vi ikke gjorde verdens beste jobb, men det var ikke så enkelt. Vi ble bare fortalt at vi skulle vaske golvet, vi, ikke at vi måtte riste filleryer og ta oppvasken (selv om vi heldigvis fant ut det selv, så det var gjort). Men et kvarter senere er alt bra, og vi kan gå ned til bussene der de andre står og venter. Hallingtrollet som tydeligvis er ferdig med å inspisere hytter, forteller oss at den ”fulle sturmen” ikke var noen ”full sturm”, men en liten orkan, og jeg tenker som så at jeg bør bytte tittelen på denne teksten. Men det blir ikke noe av, for jeg syns navnet er fint. Uansett, jeg liker fjellet jeg, med eller uten ”full sturm”!

Før og Etter

Jotunheimen; mitt hjerte ei nær,

de mange timer jeg vil vandre her,

mine ben vil bli såre og jeg vil bli sur;

Jotunheimen ei i min natur.

Jotunheimens vakre natur,

ja fjellheimen, den er lur,

så mye jeg fikk oppleve her,

Jotunheimen, mitt hjerte er nær!