Hver 17. mai er Norge et eneste stort smil. Glade mennesker vandrer rundt i Oslos gater, smilende med is eller pølse i neven. Korpsmusikken jaller, vi roper «hipp hipp hurra», og vaier det røde, hvite og blå flagget vårt i vinden. Ironisk nok er det få som snakker om det som faktisk skjedde den 16. og 17. mai, da Grunnloven ble skrevet under, og kronprins Christian Frederik ble kronet til konge av Norge. Når kongefamilien trer ut på balkongen, er det ikke hvorfor Norge har et konstitusjonelt monarki som er det interessante, men menneskene i seg selv. Disse tronarvingene som for oss «dødelige» folk, er spennende og høyt respekterte. Smilende og stilfullt kledd opp, gir de noe befolkningen trenger, uten å egentlig gjøre noe av betydning politisk sett.

For hva er egentlig hoved oppgavene til Kronprinsesse Mette Marit, for eksempel? Det skrives lite om hva hun gjør for landet vårt politisk sett, men det skrives på den andre siden mye om hva hun bruker av norsk design, og ikke minst de morsomme «påfugl» - hattene hennes, i den kulørte pressen. Isteden for å være av seriøs karakter, minner de kongelige av og til om eventyrkarakterene fra barnebøker jeg leste da jeg var liten. Tilfeldig? Oppgavene til de royale, som det så pent heter, er representative og seremonielle. Med andre ord er de der for å presentere landet, og sørge for at vi liker dem. For at vi skal syntes godt om dem, ytres det sjeldent eller aldri meninger som kan være støtende for noen. De berømte nyttårstalene til kong Harald, er selvfølgelig innholdsrike og meningsfulle – men de bryter sjeldent med hva de fleste av oss mener. Da prinsesse Martha gikk ut i pressen med engleskolen «Astarte education», ble det heftig debattert. Hun opplevde enorm kritikk, og erklærte seg selv sykemeldt i en periode. Man mente at Martha brøt med sine plikter, og at hun gikk fra å være likegyldig til å ha en sterk mening, var for mange for sterk kost. Kongehuset er bygget opp av kristelige normer, og når Martha tror på engler – en newage religion – holder dette bare ikke mål, eller? De kongelige står som et symbol, de skal ikke ha feil. Hvis de mot formodning kommer til å ha feil, da skriver vi sinte kronikker i Aftenposten.

Bortsett fra i de lykkelige øyeblikkene, som 17. mai eller julaften, kan det være viktig å spørre seg selv om vi trenger disse eventyrfigurene, og hva de egentlig gir oss som nasjon. Ikke bare koster de staten millioner av kroner hvert år, penger som kunne gått til bedre veger eller færre vegbommer, de representerer heller ikke folket. Norge er et demokrati, det vil si at alle mennesker er like mye verdt, og at alle har lov til å ytre sin mening. Dette kan de gjøre gjennom å stemme på valgdagene hvert fjerde år, eller stille seg opp på gata og skrike ut hva de mener. Norge er ikke lenger et standsamfunn, der vi har underklassen, middelklassen og adelen – Norge er ett. Det kan derfor være et viktig poeng i diskusjonen at de kongelige ikke representerer det moderne Norge, men det Norge som fantes på 1800 tallet. Er det ikke i våre dager politisk ukorrekt og si «de» til visse mennesker?

Norge har vært et monarki i all sin tid, det er derfor viktig å påpeke at Norge uten disse kongelige som vinker på 17. mai, ville vært tragedie for mange. De fungerer som et samlende symbol, og dog så utdatert styreformen kanskje er, er det en grunn til at vi leser eventyrfortellinger med prinser og prinsesser om og om igjen; de er spennende, og de skaper trygghet på grunn av sine faste rammer. For når finanskrisa herjer som verst, ser man ikke det på Kong Harald, langt mindre på Dronning Sonjas sminkede ansikt. Det vil derfor ta tid og ressurser før Norge, da særlig den eldre befolkningen (leserene av Hjemmet), vil kunne akseptere og resonnere seg med at de kongelige også er «dødelige». Jeg tror det på den andre siden vil være svært positivt, at vi som befolkning får muligheten til å få en president valgt av hele folket, isteden for mennesker som gjennom arv og privilegieoverføring nå representerer overklassen. Det er vel heller ikke særlig demokratisk, at disse royale menneskene blir tvunget til å leve et liv de ikke har valgt selv, og selv om det er luksus for de fleste, synes vel alle det i bunn og grunn er slitsomt og opptre seg som en dukke, – satt litt på spissen - hver dag.

La oss si at Norge nå ble en republikk, hva ville skjedd? For det første ville ikke slottet eksistert som noe samlende symbol, kanskje måtte det ha blitt bygd et overpriset bygg for å hedre presidenten. Der forsvinner også 17. mai vinkene fra de royale, og hele 17. mai samlingen måtte ha funnet plass et annet sted. Norge er per dags dato kåret til det fjerde beste demokratiet i verden, mens republikken USA er så langt nede som på 17. plass. Det finnes selvfølgelig mange grunner til at USA får så dårlig rangering, sånn som borgerrettigheter og kulturell inkludering, men er det en mulighet for at selve republikken gjør landet mindre demokratisk? Opptrer Norge som en mer samlet nasjon, nettopp fordi vi har disse royale forbildene? Det er vanskelig å si. En ting er i hvert fall sikkert; ved et skifte, vil den tydelige bindingen mellom konge og kirke forsvinne, og en president uten offisielle religiøse bånd, ville med større troverdighet fungere som en president for alle. Dette ville føre til et mer demokratisk samfunn, der alle folkegrupper er akseptert.

Det er opp til fremtiden og bestemme om vi ønsker å holde fast ved prinser og prinsesser, eller om tiden er inne for en republikansk stat. Eller enda viktigere; opp til hver enkelt av oss. Når alt kommer til alt, er det vi som bestemmer om vi møter opp for å vinke tilbake til de royale neste 17. mai. Det er det demokrati handler om, er det ikke?