9. april 1940 kom Norge i ei tid med mye smerte, sorg, frykt, håp og glede. Minst av dem var kanskje gleden, men allikevel så var det kanskje den som telte mest. Det er litt rart og tenke på at de ofret noe for friheten, som jeg i dag ser på som om den alltid har vært der. At det står mat på bordet når jeg kommer hjem tar jeg som en selvfølge, de så kanskje på det som ett under og bare bli mett.

Når jeg har lest om den norske befolkningen under krigshverdagen i bøker og på Internett begynner jeg å tenke. De måtte være desperate når de lagde kaker av poteter og brød av bjerkenever. Jeg skjønner at de ikke spiste det frivillig, men noe måtte de jo spise i den harde krigshverdagen. Tenk og ikke vite om mamma og pappa lever når du kommer hjem. Den tanken tror jeg ikke jeg hadde overlevd, men det var kanskje derfor gleden spilte så stor rolle. Det å se dine kjære igjen i live, å være frisk å ha det bra.

De som ikke hadde det like bra under krigen, glemte kanskje følelsene sine. Glemte hva det var å føle smerte, sorg, frykt, håp og glede fordi at det var blitt til en hverdag. Slik er det for meg og. Jeg har glemt gleden over å være fri, nettopp fordi at det har blitt til min hverdag. Hadde jeg opplevd krigen ville jeg nok vært mye mer takknemlig og glad for å leve i dag. Slikt er det nesten man bare tenker på i ”nær døden” opplevelser.

Jeg falt ned en klippe i grustaket hjemme en gang, men greide å holde meg fast etter bare å ha falt 2 meter. Heldigvis var venninna mi der og hun fikk hentet en stige og hjalp meg opp igjen. Når jeg hang der alene, mens hun hentet stigen tenkte jeg på alle som hadde ofret seg for Norge. Jeg var nær med å miste taket like før hun kom. Når hun hadde fått meg opp merket jeg hvor glad jeg var i henne. Like glad bør jeg vel egentlig være i de som ofret seg for Norge. Gleden av å være trygg følte jeg da. Alle i hele verden burde egenlig kjenne den gleden, gleden av og være trygg.